Samviten

Emilie Blom Jamil (20) passer ikke inn i det tradisjonelle bildet av den lyse, blåøyde nordmann. De svarte øynene og den lysebrune huden gjør at hun skiller seg klart ut i Bergens ”hviteste” bydel Fana. Men hvordan har det formet Emilie å ha en annen hudfarge enn majoriteten?

Tekst og foto: Hanne Ørnhaug Eskeland
Illustrasjon: Trine Ween

Oppvekst preget av flere kulturer

På tross av en barndom i et område med svært få folk med innvandrerbakgrunn kan ikke Emilie huske at hun følte seg annerledes som liten.

– Mamma er norsk, og min far er innvandrer fra Bangladesh. Jeg ser på meg selv som norsk, for dette er jo hjemlandet mitt. Jeg kunne ikke dratt noen andre steder. Men jeg føler meg ikke bare norsk, og jeg er heller ikke bare bangladeshisk, sier Emilie.

– Det er litt vanskelig, for folk oppfatter meg ikke som etnisk norsk, selv om jeg egentlig er det. Så jeg pleier egentlig å se på meg selv som en ikke-etnisk nordmann. Jeg tenkte ikke særlig over det da jeg var liten, for da tror du at alle familier er sånn som din egen. Jeg opplevde jo teite kommentarer på barneskolen av og til, men det var ikke noe jeg brydde meg så mye om, forteller hun.

Likevel visste Emilie at hun ikke var helt som alle andre.

– Det var alltid så mange pene, blonde jenter, og jeg følte at for å være pen måtte du være som dem. Det var ikke noe som plaget meg mye, men jeg så jo aldri meg selv på barne-TV. På den tiden var det bare hvite folk i de programmene, og jeg husker at jeg tenkte ”hvorfor er det ingen som meg der?” Men nå er jeg jo glad for at jeg ikke er blond, men at jeg er meg, sier hun med et smil.

 

Kategorisering

Når Emilie får spørsmålet om hun opplever at hudfarge spiller noen rolle i møte med andre mennesker, må hun tenke seg om.

– Jeg har ikke opplevd at folk roper ting etter meg på gaten eller noe sånt, men det tror jeg er fordi folk ikke vet helt hvor de skal plassere meg. Jeg er ikke hundre prosent norsk, og heller ikke hundre prosent asiatisk. Folk antar mye rart om hvor jeg kommer fra. Vil de si noe stygt vet de ikke hvilket ord de skal bruke. Er hun neger, er hun pakkis? Det er så mange ord å velge i, sier Emilie med et lite smil.  

– Men er noe jeg opplever, så er det hvite, eldre menn som prøver seg på meg på byen. Det er der jeg har mest game. I visse kretser er det jo populært å fine seg en asiatisk kone, gjerne fordi man ønsker en kone som er ”flink” hjemme og gjør som man sier, og det er det visst mange som tror at asiatiske kvinner er. Så menn over førti kan blir litt vell hyggelige, forteller Emilie.

– Og fordi Norge er et vestlig land, bryr man seg ikke så mye om du er fra Kina eller Sør-Korea når du er asiatisk. Det blir litt det samme, selv om det egentlig er store forskjeller mellom landene. Du blir gruppert etter utseende, og ikke etter hvilken kultur du føler tilhørighet til, eller hvem du er. Så det jeg har kommet frem til, er at jeg er en brun nordmann. For min del er brun et helt greit ord, for jeg ser faktisk brun ut. Det er ingen som stiller spørsmål ved det i hvert fall.

Norske verdier

Debatten om norsk kultur, norske verdier, og generelt hva som er og ikke er norsk, engasjerer Emilie. Selv mener hun at det er, eller hvert fall burde være, rom for mange slags nordmenn, med mange slags farge. Men der er ikke alle enige.

– Jeg føler jo at det finnes mange forskjellige typer nordmenn, men jeg vet at det er mange som mener at det ikke går an. Jeg har vært i det bangladeshiske miljøet helt siden jeg var liten, og har alltid vært vant til innvandrere, lenge før man begynte å ha denne samtalen om norske verdier. Folk som ikke har tilbrakt tid med innvandrere, oppfatter gjerne at det har skjedd en endring, og at vi nå må bevare det som er ”norskt”, men for meg har ingenting endret seg. Jeg har like mange ikke-etniske nordmenn rundt meg som før.

Emilies bakgrunn gjør at hun stiller seg annerledes til politiske problemstillinger rundt innvandring, enn det hun opplever at en del andre gjerne gjør.

– Jeg har en far som er godt integrert og godt utdannet, og har vokst opp med venner av min far som også er innvandrere. Alle er velintegrerte og som snakker norsk. Så jeg har jo et mye mer positivt syn på innvandrere enn det jeg føler mange andre har.

Stemmer som ikke blir hørt

Å bare snakke om hudfarge og identitet blir for snevert. Det er umulig å snakke om hudfarge uten å også trekke inn etnisitet og kulturell bakgrunn. Som liten var det kanskje hudfargen som fikk Emilie til å oppdage at hun var annerledes. Etter hvert som hun har blitt eldre, er også det etnisk tilhørighet som preger hvem hun har blitt, og hvem hun selv tenker at hun er. Og for Emilie er det viktig å snakke om disse tingene.  

– Det handler om å få frem stemmer som ikke blir hørt så ofte. Jeg tror noen ikke-etnisk norske ikke vil snakke om det, for de vil være så norske som mulig. De vil ikke gjøre en greie ut av det. Men da blir det til at man får et bilde av ikke-etniske nordmenn hvor de bare fremstilles som én spesifikk type. At alle med en annen hudfarge er sånn og sånn. Når det egentlig finnes mange forskjellige typer, avslutter hun.

Skribent