Italiensk supporterkultur

Lidenskap, politikk og kriminalitet

En av de mest forslitte analogiene i sportsverdenen er den mellom fotball og religion. Stjernespilleren er profeten, stadionet er gudshuset og supporterne er menigheten. Som regel er både religion og fotball speilinger av samfunnet det utspilles i, men sjelden er det mer treffende enn i Italia. Til tross for et rykte preget av glisne tribuner, nedslitte stadionanlegg og kjedelig fotball, har italienske fotballklubber blant Europas mest lidenskapelige og lojale supportere. Historien har vist at dette ikke bare er positivt.

Det er over sytti år siden Italia var et fascistisk diktatur, men det betyr ikke at ideologien er død og begravet. Syngende på arenaenes billigste plasser, i de karakteristiske curva-ne, finner man ultras-gruppene. Dette er de mest hardbarkede supporterne, de som er villige til å sloss for sitt lag og sin by, men som ikke går av veien for å trakassere egne spillere. Ofte har gruppene også en politisk slagside. Et anslag gjort av The Guardian estimerer at av nesten 400 italienske ultras-grupper er 40 uttalt ny-fascistiske, mens 20 er venstreradikale. Hovedstadsklubben SS. Lazio lar en ørn, et mye brukt fascistisk og nazistisk symbol, fly en æresrunde under taket på arenaen før hver hjemmekamp. Lazios ultras-grupper har nesten for årlig vane å bli bøtelagt for fascistiske og rasistiske bannere og tilrop. Da den nederlandske spilleren Aron Winter, med muslimsk far og jødisk mor, ble signert i 1992, tagget Lazio-ultras «winter raus» utenfor treningsfeltet. Taggingen var en vri på Nazi-Tysklands brettspill for barn, «Juden Raus», der målet var å deportere jødiske brikker til «ansamlingssteder».

De siste sesongene har det blitt rapportert om en økning i tilfeller av rasisme på italienske fotballtribuner. Samtidig banker migranter på Sør-Europas dører og Matteo Salvini, som ikke ser noe galt i å låne sitater fra Mussolini, er Italias mest populære politiker. Det er ikke noe mysterium at slike holdninger finner vei til fotballtribunene. Måten klubber og forbund har håndtert problemet på er derimot vanskeligere å forstå. På engelske fotballstadioner blir supportere kastet ut av arenaene på livstid om de utsetter andre for rasisme. I Italia forsøkte fotballforbundet å øke bevisstheten rundt problemet gjennom en antirasismekampanje. Kampanjen gikk ut på å henge opp malerier av aper malt i de ulike klubbenes farger.

Et annet nokså særegent aspekt ved den italienske fotballen så vel som resten av det italienske samfunnet, er de diffuse skillene mellom det kriminelle og det lovlige. Det er ikke kun i Italia at ultras-grupper bedriver kriminalitet. At klubbene samarbeider med dem er en annen sak. Da Juventus, Italias største fotballklubb, søkte om å bygge en ny arena på begynnelsen av 2000-tallet, så klubbledelsen seg nødt til å kjøpe ultras-gruppenes lojalitet. I bytte mot ro på tribunene, skulle Juventus’ ultras-grupper få et visst antall kampbilletter de kunne selge fritt på svartebørsen. Saken ble ikke bedre da det viste seg at en av de involverte ultras-gruppene samtidig ble finansiert av en mafialeder fra Calabria. Resultatet var en anklage mot Juventus-ledelsen, som i hovedsak gikk ut på at de hadde samarbeidet med kriminelle organisasjoner, inkludert den calabriske mafiaen. 

Sammenvevingen av det lovlige og ulovlige, det politiske og det sportslige, fører til en slags dødelig cocktail for italiensk fotball, bokstavelig talt. Flere mennesker har mistet livet som resultat av ultras-gruppenes konflikter. Lidenskap på tribunene er noe av det vakreste ved fotballen, spesielt i Italia. Men når lidenskapen blir et dekke for ekstremisme, kriminalitet og skitne avtaler, kunne man kanskje like gjerne vært foruten? 

// Illustrasjon: Silje Løvli Lorentsen