Illustrasjon: Ingvild Hauglid
Endelig er våren her, og ser man utover det norske kulturlandskapet ville man kunne bevitne at den blomstrer selv i de minste hjem. Underholdning og konserter streames på nett, og i stuen utforsker man sitt kunstneriske potensial. Ved første øyekast kan man nesten se et samfunn som har blitt klasseblindt, og glemt hva som tidligere skilte dem. At vi nå er forent gjennom kunsten, krisen og skjermen. Det er lett å glemme forskjellene når alle tilsynelatende sitter i samme båt, for selv om det kanskje ikke ser sånn ut, så er Norge klassedelt.
Man kunne ha stilt seg selv spørsmålet om det i hele tatt finnes noen omfattende eliter i Norge. Slik som i alle andre land, så har vi et klasseskille her også. Det er derimot et betimelig spørsmål å stille når de her til lands er usynlige. Vanskeligst er det muligens å finne den kulturelle elite, spesielt krevende blir det når den kulturelle kapitalen ikke står loggført et eneste sted. Så hvem består egentlig denne eliten av, og hvor finner man dem?
For å få kartlagt klasseinndelingene i Norge i dag, så må man sette det i et historisk perspektiv. Drar man til sent på 1800-tallet, og det tidlige 1900-tallet var elitene mye mer synlige. Flere medlemmer av den norske kulturelle elite samlet seg da for intellektuell diskurs ved Grand Cafe, der stamgjestene var blant annet Ibsen, Munch og Krogh. Disse store forfatterne og velkjente kunstnere var også delvis del av overklassen eller øvre middelklasse. Til en viss grad kan man si at flere av elitene overlapper. En dannet oppvekst forutsetter en økonomisk bakgrunn. Det kan godt hende at man fortsatt finner noen viktigperer ved Grand Cafe i dag også, men ingen av de vil selv hevde at de er en del av en elite. Har det vært en sosial reformasjon siden den tid? Ikke akkurat, men likhetsidealet har steget fram, og den sosiale kontrollen arresterer enhver som bryter den. I dag anser man nesten ordet “Elite”som et banneord, dette er trolig grunnet av det voksende likhetsidealet. Som følger av dette ser vi at flere av de som tilhører de øvrige klassene frasier seg elite-tittelen, og fornekter sitt eget privilegium. Store deler av dagens kulturelle elite er fragmentert, og derfor ser man ingen større forsamling, men heller flere små grupper. Derfor finner man de ikke på noen faste møteplasser, men heller forflytter de seg stadig fra kafe til vernissage. På grunn av at de er fragmentert, og man heller ikke ser de samlet under samme tak, blir det noe vagt å kunne peke ut noen som et medlem av denne eliten. Det er derimot familienavn, status og et større nettverk som til en viss grad binder de sammen og utgjør det man kaller den kulturelle elite.
Jeg har laget en liten liste med et par kjennetegn, slik at du kan male deg et bilde av hvem de er.
Man kan argumentere for at den kulturelle eliten er ikke del av noen økonomisk klasse, men består kun av de mest frisinnede og kunstneriske innbyggerne. Den norske kulturelle elite er ikke ulik noen andre eliter, den er nepotistisk nedarvet og er ikke betydelig mer sosial mobil enn for eksempel overklassen. For å få gjennomslag på den kulturelle scene trenger man tid, nettverk og navn. Den kulturelle kapitalen har man nedarvet fra sine ressurssterke foreldre samt med det prestisjefylte etternavnet.
Min teori er at etterhvert som man har avfeid sin egen elitestatus, begynner man selv å tro at man har endt opp på toppen av egen innsats. At dagens eliter har svært lite innsikt i sitt eget privilegium er noe som kan være farlig. Gjennom en dannet oppvekst som mange innad i denne gruppen får, vil de ende opp mer kulturelt kompetente enn de fleste av oss. Dette i seg selv er ikke ideelt, men heller ikke det som gjør det farlig. Faren er at ved tap av innsikt vil dette klasseskille framstå som naturgitt, noe som gjør at vi vil se en sosial stagnasjon og forskjellene vil øke.Drittslengingen som vi ser i dag mellom de “lavkulturelle” og de “høykulturelle” vil bare fortsette, og distansen mellom dem vil bare øke. Det er digg å ha noen å hate, og på sett og vis er det ingenting som er så samlende som det; untatt det å faktisk stå sammen.
At eliten gjør seg selv synlige igjen, er det første steget mot å oppnå et mer samlende og åpent samfunn. Begge parter må arbeide sammen for at den kulturelle scene skal være for flere, og ha rom for alle. Vi kan ikke lenger bare framstå som like, men heller ha det som et mål som vi skal arbeide mot.
Kilder
- https://www.grandcafeoslo.no/historien
- https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/4dpjro/norske-eliter-fornekter-sin-makt-og-sine-privilegier-marte-mangset
- https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/jPWbre/kultureliten-eliten-vi-elsker-aa-hate-anne-krogstad
- https://www.idunn.no/norsk_sosiologisk_tidsskrift/2019/02/var_klassesamfunnet_noen_gang_paa_hell
Skribent
