Illustrasjon: Ingrid Borvik
En kommentar fra en litt «unorsk» kvinne som vil dele sine tanker om det å føle at man hører til i Norge. Tilsynelatende bør jeg kanskje være tilfreds med at jeg ser norsk ut, men det er ikke alltid like lett.
Internett florerer av ulike miljøer og blant dem har det oppstått Instagram-kontoer som bruker humor på å belyse forskjellene de med utenlandsk bakgrunn opplever i holdningene sine, i motsetning til «norske». Det er fint at unge kan diskutere stereotypier, men samtidig rart at noen som har bodd hele livet i Norge skal måtte definere seg selv som «utlending»? Jeg skal innrømme at jeg har hatt en identitetskrise angående temaet, og derfor har gjort meg et par refleksjoner om hvor «norsk» jeg føler meg.
Vilkår for å være «norsk»
Det å definere seg som noe er i prinsippet en personlig opplevelse. I denne teksten legger jeg derfor til grunn et par krav jeg anser som passende å bruke her.
Til å begynne med er det vel bred enighet om at en «norsk» person i det minste er noen som har oppholdt seg i Norge over lengre tid, gjerne også født her. Jeg ble født i Kirkenes, hvor jeg har bodd mesteparten av livet. Jeg fyller dermed begge kravene og er så langt «norsk».
Språkkrav eller krav om dialekt
Kan jeg norsk? Norsklærerne som ga meg firere vil kanskje si seg uenig, men jeg tenker at kommunikasjonsevnene mine er tilstrekkelig for at jeg selv skal føle meg som «nordmann».
Dialekt derimot, er i en helt egen klasse. For å føle seg norsk, må man ha en dialekt som gir deg tilhørighet til et sted. Hvordan skal vi ellers kunne peke deg ut på kartet? Dette kravet sliter jeg med ettersom språkøret mitt plukker opp alt jeg hører, som har resultert i at jeg har en heftig blanding av dialekter. Siden ingen fremmede klarer å forstå hvor jeg kommer fra i landet, er det en faktor som gjør at jeg føler meg ganske «unorsk».
Se ut som Ola/Kari Nordmann
Spørsmålet videre er om genene spiller en rolle, om det å være andregenerasjonsinnvandrer holder. Etter ordlyden virker det ikke slik, med tanke på at det finnes en egent betegnelse for «avkom av utlendinger». Her er jeg ganske «heldig» da pappa er norsk og mamma er førstegenerasjonsinnvandrer. Når folk flest ikke vet at jeg er halvt-andregenerasjonsinnvandrer, så anses jeg vel som «norsk», men føler selv at det blir feil når jeg har blandede gener.
Det siste temaet er om utseende spiller inn på følelsen av å være «norsk». Her er jeg i prinsippet heldig, med mine blå øyne og lyse hud er jeg nesten den rene stereotypien av en nordmann. Imidlertid bremses jeg til å fylle vilkåret når medelever spør hvorfor nesa mi er stor, eller når fremmede på byen kun på grunnlag av utseende spør om jeg har øst-europeiske røtter. Enda en gang «unorsk».
Samlet sett vil jeg si at å bruke definisjonen «norsk» alene ikke vil passe meg. Likevel har jeg lært at det er rom for å føle tilhørighet, og at man kan føle seg «norsk» selv om man ikke kan krysse av hver boks på sjekklista.
Konklusjonen er at jeg heiser flagget på 17. mai, selv uten bunad og «norsk» nese.
Kilder:
NRK, 2021
Skribent
