Samviten

Det er ofte jeg undrer over min egen tilværelse. Finnes det egentlig en mening for meg på denne jordkloden?

Lyden av noe

Det er en mørk novemberkveld, og jeg går meg en tur i Bergens gater. Rundt meg yrer det av liv i bygningene. Jeg hører høy musikk fra naboen over veien, og en sterk bass fra etasjen ved siden av. En mann roper, en glassflaske knuses og en hund bjeffer. Likevel er det ikke disse lydene som tiltrekker min oppmerksomhet. Det er tankene mine som bråker, som er fulle av eksistensielle spørsmål. “Hva er et godt menneskeliv?” spurte stoikerne for over 2000 år siden. Jeg spør meg om det samme, for her jeg går langs veien kjenner jeg at jeg har mistet min egen bakkekontakt.

Et teleskop utenfor mitt eget univers

For en stund tilbake ble jeg introdusert for NASA’s James Webb Space Telescope. Det optiske teleskopet er det største i vår verden, lokalisert omtrent 1,5 millioner km fra Jorda. De kraftfulle fotografiene fra verdensrommet har vekket noe i meg. Universet er så enormt, både i tid og rom, som jeg aldri vil makte å forstå. Jeg har tilgang til en bit fra verdensrommets fantastiske fascinasjoner rett fra skjermen på mobilen min. Så nærme, men likevel så langt unna. Men med et nytt perspektiv, kommer det kanskje en ny driv. Eller er jeg naiv?

Lysforurensning

Jeg har kommet meg et godt stykke unna Bergen sentrum, og forsøker å få øye på stjernehimmelen. Lufta av forurenset, men ikke av eksos og søppel. Jeg er omfavnet av forurensing og støy fra noe helt annet: det kunstige lyset. Jeg får ikke grepet stjernebildene, som så lenge har vært en kilde til grunnleggende eksistensielle fortellinger om mennesket. Hvis jeg hadde gått ut av hulen min på natta for ti tusen år siden, ville det bare vært månen og stjernene som lyste mot meg. Men i dag er det så mange steder som er komplett opplyst av kunstig lys, også her i Bergen. Hva gjør det med oss mennesker? Det er ikke bare planter, dyr og insekter som blir forvirret, for mange også livstruende. Vi mennesker blir også påvirket negativt. Vi kan se mer enn noen gang tidligere, og likevel er vi kortsiktige og plager hjernen med lysets støy mer enn aldri før. 

En trang til å undre

Før navigerte skip etter stjerner, men selv ser jeg omtrent ikke forskjell på hverken stjerner og Venus, fly og droner. Gjennom hele menneskets historie har vi sett opp. Det har vært mørkt, og det har blitt fortalt fantastiske historier: om stjernene, stjernebilder og menneskets eksistens. Men ikke nå lenger. Samtidig gjør teknologi meg i stand til å «se» lengre ut i verdensrommet enn de som tittet på himmelen for mange tusen år siden. For med bilder fra NASAs teleskop får jeg faktisk tilgang til noe helt ekstraordinært fra universet, selv om jeg observerer verden fra min egosentriske tolkning. På samme tid gjør de nyeste bildene fra verdensrommet at jeg føler meg liten, her jeg lever mitt liv som en ung student i det 21. århundre. Menneskeheten har jo levd i tusener av år før meg. Livet på jorda enda lenger. Og hva med livet der utenfor? Mitt eget liv er bare en partikkel i forhold.

Min moderne hverdag er preget av mange distraksjoner. Jeg lever i en overstimulert verden, men disse stimuliene er ikke nødvendigvis de vesentlige. Jeg søker ro, tilfredshet, kjærlighet og lykke, men lysforurensing, forventninger, sosiale medier og skjermtid gjør meg trøtt, stresset og utmattet. Finnes det en løsning? Jeg vet ikke. Foreløpig får jeg la meg fascinere av James Webb og fundere over de samme spørsmålene som stoikerne, mens nesa mi peker opp mot himmelen. 

Skribent