Samviten

Hvilken rolle spiller det om tittelen er god? Ingen jeg kjenner bryr seg om hverken logoen eller navnet Meny, det er ferskvaredisken som lokker folk tilbake dit. Pinocchio, kjære venn, vær vennlig og rekk meg speilet ditt.

Ja, ta min venn Pinocchio. Han lider en skjebne verre enn min egen. For der nesa mi er blitt kalt markant, har hans egen født det mest treffende av klengenavn. Da vår felles bestekompis Marius omdøpte Jonas, som på det tidspunktet fremdeles, helt og fullstendig, var Jonas, forstod ingen av oss alvoret. Ingen benyttet sjansen til å ta farvel. Isteden lot vi passivt femten år passere, og med de det klare minnet om Jonas. Så kom ikke her, Pinocchio, og undervurder assosiasjonens kraft.

Navn kan klinge som mynt. De kan også glemmes mellom sofaputene. Og, som i tilfellet Jonas, glippe mellom fingrene. Både myntens og navnets betydning kan lett undervurderes i øyeblikket, for så å med tiden bykse i verdi. Men i motsetning til å plukke opp en femmer og legge den i lomma, kan det være svært vanskelig å plukke ut et navn som babyen eller boka di skal bære. La oss her konsentrere oss om den siste. Tittelen.

Mens jeg skriver dette, er blikket mitt ufokusert og hodet småsvimmelt. Jeg ventet for lenge med å åpne vinduet. Ventet for lenge med å åpne Word-dokumentet. For lenge med å legge fra meg Bukowski-boka Ham on Rye. Sikkert fordi jeg ventet for lenge med å åpne den. Pinocchio lånte meg den for flere måneder siden uten å legge ved leveringsfrist. Først i går kveld begynte jakten. Ville jeg finne landskapet malt i mitt indre da jeg leste tittelen første gang?

Strengt tatt er landskap en overdrivelse. Skinke på rug lover ikke all verden. Fuktig matpapir teipet rundt tre skiver. For lite smør. Skalk på en av skivene. Sterk skinkelukt. Egentlig ikke så glad i skinke. Ikke uten ost, og osten blir alltid svett før spisefri. Hun ved siden av lyser opp. Hun hadde helt glemt at hun fikk med middagsrester på skolen i dag, forklarer hun. Familien hennes hadde pizza til middag i går. Pizza på en mandag. Jeg hadde glemt matteprøven i dag. Husk å fjerne mellomleggspapiret.

Omtrent slik lyder Ham on Rye i mine ører. Barneskolens endeløse rekke av tirsdager med våte sokker, og en prøve truende etter friminuttet. Med tre ord spør Bukowski om jeg vil se tirsdagene gjennom hans øyne.

Så hvorfor ikke kalle boka «Barndom»? Eller «Skoledagene»? Kanskje fant han det for lettvint. Barndommen er felleseie, forhåpentligvis også barneskolen, men lidelsene Bukowski skriver om, nei de virker langt på vei fjerne for meg og klassekameratene mine. Tittelen er en kode. En nøkkel til et klubbhus for folk som uroet seg over dårlige prøveresultater fordi far svarte med å rive ut en av fingerneglene deres. Skinke på rug er det eksklusives motpol, og slik ekskluderer tittelen enhver som har fått smake det eksklusive, eller i det minste fått slippe å smake spanskrøret. Med tittelen forsikrer Bukowski meg om at dette er hans barndom, ikke min. Som Pinocchio er også Ham on Rye treffende, men etter å ha lest boka bak tittelen, føler jeg meg ikke lenger truffet.

Skribent