Om et kamerateam hadde fulgt meg, kunne jeg sikkert nevnt i fleng, men foruten altfor ofte å snakke altfor høyt, kommer jeg kun på to sider som trer frem fra skyggene når jeg drikker.
Jeg danser. Jeg nasker.
I begge sammenhenger er jeg prinsippfast på grensen til diskriminerende.
Jeg danser kun med dem som vil danse med meg, og nasker kun sjokolader.
Sola er aldri til stede, men når den kaster lys på meg neste dag hender det at jeg angrer. Noen ganger på en piruett, oftere på en melkerull. Ville angeren fordelt seg jevnere uten hullene i hukommelsen? Uten det gule innpakningspapiret på gulvet? Var det derfor jeg innledningsvis lengtet etter mitt personlige kamerateam. Noe nytt om det gamle crewet til Anthony Bourdain? Apropos, noe nytt om når jeg kan hente Kitchen Confidential, NORLI STRANDGATEN? Ja, det var tonedøvt av meg å heve stemmen, beklager det, men oddsen jevner seg ut for hver dag som går. Vil bokhandelen eller telefonkiosken gå av med seieren? Følg med i neste nummer! Eller enda bedre, legg igjen et eksemplar av Kitchen Confidential i telefonkiosken nede ved brygga, så kommer en bande på én og henter boka på neste solskinnsdag.
For når jeg svinger innom den røde boden, saumfarer hyllene og grabber til meg alt av interesse, svinger jeg støtt. Samvittigheten lar seg heller ikke vente. Å rappe en og annen sjokolade fra Reitangruppen? Når nettene blir lange og rusen setter inn, føles det svært så ‘Robin Hoodsk’ å stjele fra sheriffen av Trondheim. Da skyldes ikke angeren selve handlingen, men snarere en flik av tvil. Hva om de lar meg hamstre i fred og ro, og samtidig bygger et tårn av beviser på bakrommet? Tanken skylles enkelt ned med morgenkaffen, men følelsen av å snylte på telefonkioskdugnaden krever noe sterkere. Handling! Iallfall på sikt, men umiddelbart noen ord:
En stor takk til alle som fyller sekker med gamle skatter, og vandrer bort til Bergens tidligere telefonkiosker. Er de fremdeles telefonkiosker nå som de ikke lenger brukes til telefonering? Uansett, Aristoteles ringte …
Takk for at dere gidder! Jeg skal gidde litt oftere og gribbe litt sjeldnere!
Film for oss som er glad i bestemor Thelma er ei dreven dame på 93…
Jeg elsker denne filmen. Denne filmen eier. Den er dritbra. Det er ikke vits å…
A real pain er en film som kort sagt handler om identitet og ettermæle. Dette…
Det er den tiden på året. Høsten har kommet. Det blir kaldere og mørkere. Det…
KjærlighetEtter denne anmelderens egen mening, er Dag Johan Haugerud en av de få norske manusforfatterne…