Samviten

Noen ville beskrevet Vill Vill Vest mer som en bransjefest enn en festival. Om det er sant eller ikke, er ikke helt min greie å forklare eller noe jeg er spesielt interessert i å undersøke. Uansett, så har Vill Vill Vest som funksjon å sette søkelys på og løfte opp fremtidens Musikk-Norge. 

Det må sies – fremtiden er lys!

Samviten har, som jeg vet, aldri dekket Vill Vill Vest før nå. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg antar at det kanskje har noe med at Vill Vill Vest foregår i det mellomrommet mellom Samvitens høst- og vårutgave. Noe som er tydelig, i og med at denne artikkelen er i Samvitens vårutgave – 5 måneder etter Vill Vill Vest, som var i november i fjor. Se på denne artikkelen mer som en lærdom, en måte å utvikle seg, hvordan å være mer profesjonell, hvordan å være et bedre menneske og ikke minst, hvordan å ikke dekke en festival. Jeg må også nevne at vi var der bare den ene dagen på fredagen. Vi var for bakfulle dagen-derpå til å få med oss hva som skjedde ellers. 

Uansett… Her er Samviten på Vill Vill Vest 2023. Fem måneder senere. Lets go!!! 

Trendfølgere og ‘’eksperter’’ på sosiale medier har lenge spådd det såkalte vibeskiftet. Der en ny generasjon definerer hva som er kult og verdifull, og det som tidligere generasjoner anså som kult og verdifull, er nå  teit, tonedøvt og verdiløst. Så har du hørt de gode nyhetene? Hipsteren er endelig død! Han ble knust av fem tusen lag av metakonteksuell ironi! Det er en uanstrengt kulhet og en mangel på den typiske poseringen som er så prevalent innenfor musikkindustrien. Det er vanskelig å forklare det på en tydelig måte. Det er en slags, “dette er meg, og det må du bare leve med”-følelse. Jeg liker det. 

Fredag 10. november, 16:00:  Rommet – Gramo førfest

Vi startet kvelden på Gramo sin førfest på Rommet. Når jeg sier vi, var det egentlig bare meg og en annen dude i Samviten (som jeg forøvrig ikke har sett siden). Det var for det meste helt greit. Vi fikk gratis pizza og et Gramo-bærenett. Jeg møtte også noen folk jeg kjenner. Det var ganske fint. Arrangementet var en bransjegreie, der musikkfolk kunne møte folk fra Gramo. Gramo er en forening  for musikere som sørger for at man får penger når musikken deres spilles på radio. 

19:00: Kvarteret (Stjernesalen) – En digresjon

Etter å ha stappet i meg gratis pizza og fått i meg et par enheter, la jeg merke til at folk gradvis forsvant. Jeg antar at alle musikkbransje folka stakk på et vorsj et eller annet sted, eller gjorde noe annet. Oss dødelige kan aldri forstå sinnet til musikkfolk. De tok sikkert siste sjanse til å få i seg billig pils før musikken starta. Utenom folka fra Gramo og diverse bartendere, var jeg og kompanjongen min de eneste som var igjen i rommet. Jeg følte en enorm følelse av ensomhet. Det var over en time til den første konserten skulle begynne og jeg hadde egentlig ikke laget en plan på hva vi skulle gjøre den kvelden. Heldigvis kom kompanjongen min på en genial ide. Han sa at vi burde bare ta det med ro, ta et par glass og vente rolig på Kvarteret. Jeg var enig. Så vi tok turen innom Stjernesalen, fikk noe fint i glasset og hadde en lang samtale om forrige ukes episode av Nytt på Nytt, der vi snakket lenge om Gina Gylver, Natur og Ungdom og hårsveiser. 

20:30: Kvarteret (Tegelverket) – Julie Henrikke

Med litt promille i blodet, gikk jeg og kompanjongen min ned fra Stjernesalen og ned til Tegelverket for å se på Julie Henrikke. Musikken til Julie Henrikke føles som det jeg tror det føles som å sitte på St. Hanshaugen i Oslo på kvelden og se på solnedgangen. Hvis du fatter hva jeg mener. Musikken er bare kos. Litt Phoebe Bridgers vibe, men likevel særegent. 

Vi vurderte om vi skulle snakke med henne, men vi turte ikke.

21:00: Landmark – Synne Sørgjerd,  Norges største mikro kjendis

De av dere som bruker litt for mye tid på TikTok kjenner nok Synne Sørgjerd igjen, som Norges (selverklærte) største micro kjendis. Om det er sant? Det vet jeg ikke, men jeg beundrer selvsikkerheten. 

Den selvsikkerheten, den vises i musikken. Det Sørgjerd har gjort, er at hun har gjenopplivet det jeg trodde var den døde indie-sleaze sjangeren med et godt innskudd av en energisk pop-mentalitet. En sjanger jeg trodde ble drept av de tusen Mac Demarco, soft boy klonene som dukket opp på 2010-tallet. Det gjør meg svært glad. Det er musikk man kan danse og ha det gøy til. Med tekster om ens personlige fiaskoer, istedenfor å sutre over sine egne feil, ler man heller av seg selv. Man burde ikke ta seg selv så jævla seriøst. Det gjør iallefall ikke Synne Sørgjerd.

22:00: Victoria Pub – Eie

Etter å ha kastet bort tid på landmark, der vi hypet oss selv opp og erklærte oss som verdens beste kulturjournalister, tuslet vi bort til Victoria Pub for å se på Emilie Eie, også kjent som Eie. Hvis du er en aktiv leser av Stavanger Aftenblad, kjenner du henne nok som en aktiv samfunnsdebattant. Mine med-Siddiser kjenner hun nok også igjen fra den Stavangerske musikkscenen. 

Jeg vet egentlig ikke hvordan man skal forklare musikken til Eie. Gaffa beskrev musikken hennes som grunge, så jeg antar at de har rett. Uansett. Som samfunnsdebattant har Eie alltid vært kompromissløs og aldri lagt skjul på hva hun faktisk mener. Musikken er lik. Det er kanskje ikke alles kopp med te, men det må man bare akseptere. Det gjorde iallefall Sparebanken Vest, som ga hun et stipend på en ikke så ubetydelig sum. Så gratulerer med det. 

Jeg så også Lars Vaular stående i et hjørne når jeg skulle på do. Det var ganske kult.

23:00: Kulturhuset, 1. etasje – Rosa Faenskap

Deretter gikk vi videre til Kulturhuset for å se på Rosa Faenskap. Jeg har egentlig ikke så mye å si om dette bandet. Det skjedde ikke noe spesielt spennende. De var ganske gode. Hvis du liker metal, liker du sikkert dette. Han ene duden var kledd ut som en ballerina. Anbefaler på det sterkeste. 

23:30: Kulturhuset, 2. etasje – Edvard Borneo

Jeg har alltid hatt et spesielt sted i hjertet mitt for køntri. Siddisen Edward Borneo lager oppriktig og nærme countrymusikk som treffer alle de riktige stedene. 

Lørdag 11. november, 01:15, Østre: Naboklage

Etter å ha sett på Edvard Borneo, satt jeg meg i baren på Kulturhuset. Vi hadde i timevis stått og hørt på fantastisk musikk. Jeg var sliten. Jeg satt og sippet på det jeg trodde var en siste pils for hjemveien. Sengen min hjemme var det eneste jeg tenkte på. Mens jeg satt der og ble gradvis mindre, kom kompanjongen bort til meg og sa at vi måtte få med oss alt. Jeg så på han rart. Vi hadde jo gjort alt? Hadde vi ikke det? Da så han skuffet på meg. Han tok fram programmet. Jeg så på det. Jeg hadde helt glemt at det skulle være et DJ-sett på Østre. 

Vi gikk dermed til Østre. Jeg husker egentlig ikke mer enn det, utenom at vi var inne i et mørkt rom med blinkende lys et eller annet sted, som jeg antar var Østre. Jeg husker også at jeg bevegde meg mye. Det var kanskje et forsøk på dansing. Det var også et argument om et eller annet inne der, men jeg tror vi ble venner igjen. Jeg håper det… 

Lørdag 11. november, ukjent klokkeslett: Et sted i Bergen sentrum

Med full hals,  syngende på Bohemian Rhapsody og uvitende om klokkeslettet – gikk vi snublende inn i mørket og forsvant inn mylderet som er Bergen by natt til lørdag. Det var kanskje lørdag morgen. Ingen vet. Det var en kald november. Vi hadde en varm følelse inni oss og vi var fornøyde med innsatsen vår. I tillegg var det snart jul og dermed ferie. Det var kanskje også den høye promillen. Vi glemte å tenke på de verkende knærne, den vonde ryggen og kvalmen som kommer til å innta oss etter en god natts søvn. Likevel, hadde jeg et smil om munnen når jeg la hodet mitt ned på puten for å sove. Jeg følte at jeg hadde gjort et godt stykke journalistisk arbeid, og jeg visste at fremtiden til musikk-Norge var i gode hender.

• Rein (Universets sentrum)