Samviten

Kristine har nettopp kommet hjem fra fisketuren utpå fjorden med lillebror Karl. Det ble ingen fangst denne gangen. De tusler over gressplenen som snart må klippes og fjernes for ugress og kvister. Inne, lager mamma Elisabeth middag, og pappa Bjørn fyrer i peisen. Det begynner å bli kjøligere nå som det er blitt høst. Kristine sover nå med to tepper og ullgenser for å holde varmen om natten.  

Karl setter fra seg bøtta på gulvet.  

«Så det ble ikke noe fisk unger», spør Elisabeth. 

Karl sukker og mumler et nei før han setter seg i godstolen og legger avisen i fanget.  

Kristine henger fra seg jakken og begynner å dekke bordet. Fiskeboller og poteter med hvit saus. Familiemiddagene er det Kristine liker aller best. Spise god mat, diskutere dagen og tilbringe tid med familien. Om bare en uke skal Kristine flytte til Oslo for å studere, som den første i familien. Denne middagen blir den siste hun spiser med faren på en stund fordi han skal ut på sjøen for å fiske og så selge fangsten på markedet i bygda. Fiskeboller er Bjørns favoritt.  

Etter middagen rydder familien av bordet. Karl og Kristine bestemmer seg for å ta et nattbad i fjorden. De legger på svøm, men snur raskt. Det er kjølig, og luften er frisk. Fjellene er mørke i horisonten. Jeg kommer til å savne dette synet, tenker Kristine. De løper inn igjen og varmer seg foran peisen. Resten av kvelden spiller familien kort frem til peisen brenner ut.  

Denne historien er ikke sann. Karl og Kristine har ikke bodd i dette huset, men det er det noen andre som har.

I Norge er det utrolig mange forlatte hus. De kan ha blitt forlatt ved at familien som bodde der døde av sykdom. De kan ha bestemt seg for å flytte og istedenfor å selge huset så var det billigere å bare la alt være og så starte på nytt et annet sted. Det kan ha vært en enke eller enkemann som overlevde all annen familie. Det kan være så mange forskjellige historier og grunner til at husene ikke lenger er bebodde. 

Dette lille gule huset er forlatt og har vært det siden 1960-tallet. De som faktisk bodde her var Gustav og Elida. De hadde fem barn. Vi kan se for oss hvor trangt det må ha vært for den store familien i dette nokså lille huset. De hadde en fantastisk utsikt mot fjorden. I hagen hadde de høner og i elva vasket de klærne sine. Oppe i fjellene gikk sauene og beitet. Tydeligvis var Gustav og Elida og barna deres en familie som ofte holdt åpent hus, og i bygda kjente alle hverandre.  

I dag er det ingen høner i hagen foran dette huset, ingen barn som leker og ingen klær som vaskes i elva. Det er historie. Når vi tenker på «hjemme» så tenker nok mange på familien og ofte huset de bor eller har bodd i. Om man flytter og huset står igjen, vil historiene også forbli der. Alle møblene, høydemarkeringene på dørkarmene og kanskje bildene. Familien min har en hytte på fjellet. På veien opp til den kjører vi forbi flere forlatte hus. De står der, nedslitte og alene. De har stått der hver gang vi har kjørt forbi. Husene visner litt bort for hvert år som går. Noe som kanskje ikke er så sjokkerende. Hver gang jeg ser disse husene slår samme tanke meg: «Hvem har bodd her og hva skjedde?» Disse spørsmålene vil jeg nok aldri få svar på. De forblir mysterier.

Skribent