Samviten

Det regner hardt mot vindusruta. Han tegner et smilefjes i dugget, justerer headsettet, knepper opp jakka. Bussen er stappfull. Noen står, andre sitter tett inntil hverandre, ukomfortable og med øynene fastbundet til mobilene sine. Han bytter sang. Prøver å ikke kræsje knærne sammen med personen foran ham i fireseteren. Ser ut av vinduet, bussen svinger og vaier. Bremser litt, slipper en bil forbi. Noen drar i den gule snoren som henger over vinduene, den smeller i taket og det plinger i høyttalerne, stopplyset blinker i alarmrødt. Noen sekunder senere sakker bussen farten, svinger inn til siden og åpner dørene. Så begynner dyttingen, famlingen, kranglingen om plassen, de stressa blikkene til de som må gå av bussen for å slippe folk av, de nærmest spretter tilbake, rister av seg regndråpene, puster lettet ut over å komme inn igjen. Brått blir han kald i magen, for bare noen meter foran ham, fremst i bussen, går hun inn, klemmer seg inn mellom to karer.

Det er umulig å ikke se henne, hun lyser lang vei. Flammehår og hvit kåpe, hun er et jævla vakkert stearinlys. Og der står hun og brenner og flakker og han slår blikket ned så hun ikke skal merke han. Han blir klam i hendene, skylder på varmen fra personen ved siden av, på jakka, på varmeanlegget. Han vet ikke helt hva han skal føle. Hun står med ryggen til, holder seg fast med en sterk hånd til setet foran seg, glinsende, nylakkerte, skarpe negler. Han husker hvor kald hun alltid var på hendene. Hvordan hun likte å klø han i nakken, skrape neglene forsiktig inn i håret. Hvordan hun alltid hadde en håndkrem i nærheten, smørte inn hendene og klinte restene i ansiktet hans. Latteren hennes. Hvor irritert han ble. Hvordan krøllene kilte ham i nakken og hvor myk hun var, alltid, over alt. At hun kunne gå seg bort lettere enn noen andre han kjente. Hvordan hun alltid smilte til ham når han kom ut av dusjen, og snuste på det nyvaskede håret hans. At hun aldri lo av vitsene hans, bare smilte lett, pustet litt ut av nesa, rista på hodet og fortsatte med sitt.

Bussen fortsetter videre på sin ferd, enser ikke kaoset inni seg eller inne i han. Bussen driter langt i at det står et stearinlys og flakker i front, like ved bussjåføren. Bussen bryr seg ikke om all risikoen. Bussen er dum. Han bytter sang igjen, prøver å virke opptatt med mobilen. Tenk om hun ser han. Skal han hilse? Nei. Eller. Han vet ikke. Han svelger, sverger han har en flaske Solo et sted i sekken, bøyer seg fram for å åpne sekken, men det er for trangt. Knekollisjon. Han ombestemmer seg, lener seg bakover igjen. Bussen stopper igjen, og flere går av. Hun får endelig plass og dumper ned på et sete, fortsatt vendt vekk fra ham. Plasserer paraplyen mellom de smale knærne. Han har ikke sett henne på denne bussen på lenge. Har hun flyttet igjen? Eller kanskje besøkt noen? Han orker ikke tanken. Det er for tidlig. Hun kan ikke møte noen, det går ikke, ikke enda. Det har jo bare gått et år. Eller kanskje, kanskje det er på tide? Han har jo ikke møtt noen, han har bare fortsatt å ta samme bussrute hver dag, til og fra jobben, 08:47 og 16:17. Men hun tar ikke denne. Ikke nå lenger, i hvert fall ikke på samme tid som ham. Han kan spørre henne om det. Vente til hun går av, følge henne, spørre hva i alle dager hun gjør på disse kanter, på denne bussen. Smile, gi henne en klem, lukte Chanel-parfymen hennes igjen.

Men hva om hun blir sint, hva om hun ikke vil at han skal blande seg, om hun vil være i fred? Hva om hun ser på han med isende øyne, strammer leppene irritert sammen før hun ber han pelle seg vekk? Han husker sinnet hennes. Det varme, kvelende sinnet, med flyvende puter og vaser, middagen klint utover gulvet, stillhet. Men han glemmer heller ikke gleden og lukten av grønnsåpe og dansing i trusa midt på natta etterpå. Det var det beste med kranglene, timene etterpå.

Nei, han må si hei. De har delt for mye til å late som om de ikke kjenner hverandre. Han nikker fornøyd til seg selv, kaster et blikk bort på flammene igjen, de krusete krøllene som beveger seg i det hun setter inn ørepluggene og øyeblikkelig begynner å vugge hodet i takt med musikken. Han elsker henne fortsatt, han er sikker på det. Bussen stopper igjen, personen foran ham reiser seg opp, skviser seg forbi skarpe knær og bulende sekker. Han strekker ut beina, fornøyd, begynner å glede seg til å snakke med henne igjen. Høre hvordan hun har det. Han aner ikke hva hun gjør lenger, det er jo rart, han vil vite alt. Hun må da lure på hvordan det går med han også. Bussen skrangler videre, svinger, nedoverbakke, spruter regnvann inn over gang- og sykkelveien, en unge hyler lattermildt bak ham, han hører det gjennom musikken. Han lurer på hva hun hører på. Kjenner han henne rett, er det nok Veronica Maggio. Hun elsket Jag kommar. Satan i gatan var favorittalbumet hennes i minst to måneder. Hun pleide å spille den høyt, om igjen og om igjen. Han kan nesten høre henne nynne, husker hvor falskt hun sang, hun var totalt tonedøv. Når han påpekte at hun ikke sang helt rent, kunne hun bli hvit i ansiktet av sinne. Snu på hælen, skru opp lyden på anlegget, kaste på håret og skrike teksten til sangen for fulle lunger. JAG ÄR NÄSTÄN DÄÄÄÄÄR!

Hun løfter hånden og trykker på stoppknappen. Alarmrødt blink. Takk og på gjensyn. Bussen bremser, han kjenner trykket i brystet. Tar tak i sekken sin, følger nøye med på at hun reiser seg og nikker til bussjåføren, flakker ut døren med paraplyen foran seg. Det har sluttet å regne. Han snubler forbi setene og går ut den andre bussdøren, dette er et annet stopp enn det han pleier å gå av på. Men det går fint, han kan bare gå på neste buss senere. Ser seg rundt. Finner henne med en gang, hun står og ser forvirret fra side til side, flammehåret svinger. Hun går nølende nedover veien, vekk fra han, tar opp mobilen, stopper. Hun har gått seg bort igjen. At det går an. Hun er så lik seg selv at han må smile. Han setter opp farten, ser at hun begynner å gå igjen, litt mer bestemt denne gangen. Han planlegger hva han skal si, hvordan han skal hilse, skal han klemme henne eller ikke? Han ser det an. Det må ikke virke unaturlig. Fem meter unna. To meter. Pusten går fortere. Kjenner duften av henne, det er den samme parfymen hun alltid pleide å bruke. En meter. Der. Nå. Han strekker frem hånden, tar forsiktig tak i skulderen på jakka hennes. Kler på seg et bredt smil. Hun snur seg. Fødselsflekken på kinnet hennes, han hadde glemt hvordan den kunne ligne på en liten planet med ring rundt. Hun ser på ham, klare, blå øyne, rynker brynene.

«Hei,» sier han. «Så godt å se deg igjen. Hvordan går det?»
Hun stopper helt, ser overrasket på ham. «Eh, unnskyld, men kjenner jeg deg?»
Han slipper henne. «Ikke tull nå da. Det der er ikke morsomt.»
«Hæ?» Hun tar et steg vekk fra han. «Jeg tuller ikke.»
«Det er jo meg. Du …?»
Hun blir stille og han ser rådvill på henne, vil ta hånden hennes. Hun rister forsiktig på hodet.
«Nei, beklager. Jeg må gå nå. Jeg er sent ute.»
Han blir kald i magen. «Vent. Vi har jo ikke … Vet du hvor du skal?»
Hun tar et steg til bakover. Fnyser. «Selvfølgelig.»
Så forsvinner hun med lyset sitt, og han står måpende igjen. Hun går med raske skritt, ser seg ikke tilbake, bare følger med på mobilen og veien. Til slutt snur han og går tilbake til busstoppet, og setter seg ned for å vente. 

Illustrasjon: Frida Annette Helseth Strømme

Skribent