Prolog
Det ser ut til å ha blitt en tradisjon i Samviten å publisere en anmeldelse av VILL VILL Vest litt for sent. I skrivende stund har lørdagskvelden vi tilbrakte, traskende rundt i Bergen sentrum, rukket å bli et minne fra et forbipassert semester. Fordelen med dette systemet (om man kan kalle det noe slikt) er derimot at i denne mørke januartid hvor ting ikke helt har begynt å skje ennå, kan vi i Samviten hjelpe deg med å drømme deg bort til sene kvelder med musikk. Både musikk du aldri har hørt før, og musikk du kanskje aldri ønsker å høre igjen.
Men! Først må ansvarsfraskrivelsen ut av veien. Vill Vill Vest falt i fjor på en helg som tilfeldigvis passet nokså dårlig for omtrent hele Samvitens redaksjon. Av den grunn var vi kun på festivalen lørdag kveld. Vi som har fått æren av å være årets anmeldere er Maja Elise Klingstedt Reistad og Tormod André Lindemann Sørensen, hvor førstnevnte gikk på Oslo katedralskole og sistnevnte er fra det fagfolk omtaler som “gokk”. Samtlige har foreldre som er veldig glad i navn. Vi forsøkte å samle et bredt utvalg artister til vurderingen vår, men det var så klart mange vi gikk glipp av. Til sist bør det nevnes at ingen av oss har noen spesiell kompetanse innenfor musikk, så ta alt vi sier med en god neve salt.
Artist #1: Myla Mui
Vi begynte kvelden med å traske sakte bort til Kulturhuset for å være vitne til vår første konsert. Vi ble møtt av et nesten tomt betongkledd rom, og deduserte at vi kanskje var litt tidlig ute. Tormod kjøpte seg et plastglass med rødvin, og vi ble stående ved scenen og ta bilder. Artisten vi skulle se var Myla Mui, en rappende bergenser i begynnelsen av 20-årene som tidligere har opptrådt på Halvøyen.
Ikke alle sangene vi hørte har blitt gitt ut, så tilgi eventuelle feil i gjengivelsene av sangtitlene, men i løpet av våre 15 minutter med Myla fikk vi høre “AAA”, “Mr. Megalodon” og “Åtte år og killa”. Av disse er det kun sistnevnte som er å finne på Spotify, for de interesserte.

Myla selv framsto som en selvsikker artist. Av de låtene vi hørte, tolket vi det slik at Myla forsøker å veve inn mer “barneaktige” elementer i lyrikken sin. Det lekne inntrykket ble forsterket av at Mylas egen far var DJ under konserten og at hun brukte en video av seg selv som åtte-åring i en av sangene. Alt i alt falt det nok ikke helt i smak hos undertegnede, men nå er vi jo begge kjedelige surpomper som ikke hører på hiphop, så ta det i betraktning.

Artist #2: Sakte, fallende
Etter å ha klatret opp trappene i Kulturhuset for å nå kveldens andre konsert, lærte vi en lekse vi egentlig har vært bevisst på en god stund: Ikke all musikk egner seg godt i alle sammenhenger. Visse typer musikk funker litt dårlig når man står oppreist i et trangt rom og skal høre det for første gang.
Sakte, fallende spiller musikk på tvers av sjanger, men improvisert jazz er nok den beste måten å beskrive det på. Bandet er også bergensbasert, og består av fire medlemmer: Sune Dommersnes og Martin Borge på gitar, Herman Kirkenær Krogh på trommer og Erlend Markhus på bass.
Da bandet først begynte å spille ble vi truffet av hvor ulikt musikken var noe annet. Tempoet roet seg så ned, og musikken bevegde seg inn i noen mønstre som etter hvert gjorde oss veldig bevisste på hvor oppreist vi var, hvor edru vi var og hvor trangt det var i rommet. Langt hår, kordfløyel og beanies presset mot oss fra alle kanter. Som vanlige dødelige som ikke er spesielt vant med å dra på konsert, var dette musikk vi gjerne skulle hørt på sittende i en stor, myk skinnstol med vin servert i et faktisk glass. Konserten var veldig godt gjennomført, men det var ikke nok futt i det til å unngå at kroppene våre ble gradvis slitne og interessen vår falt.
Sakte, så klart.

Artist #3: Sliteneliten
Vi trasket avgårde mot Det Vest Norske Teateret for å få kveldens dose pønk med sekstetten Sliteneliten.
Sliteneliten er ikke som alle andre punkband. Det er ut med det urbane og underkulturene i byene som vi gjerne assosierer med sjangeren Punk. Dette har blir byttet ut med bygdestemning som vi ikke har sett maken til siden man sang om “gøy på landet sånn man ikke har i byn». Bandet består av Inga Haugdahl Solberg på fele, Synneva Gjelland på vokal, piano og gitar, Ylva Gulpinar på hardingfele og gitar, Thea Marie Kvam på trommer, Silje Strøm på tverrfløyte, Maria Refsland på bass og Karina Sletten som lydtekniker. Her var det kø for å komme inn, noe som tydde godt for hva vi skulle oppleve.
Sliteneliten er som alle andre innenfor punksjangeren gjennomtrukket av politikk med sanger som “Bondeoppgjør” og “Langsiktige mål”, men skiller seg ut fra mengden. Med bruk av instrumenter og toner fra folkemusikken og country, passer de godt inni sjangeren som kalles “kupunk”.
Sliteneliten stilte sterkt opp på Vill Vill Vest med god stemning i sa(de)len, og et godt utvalg av bandets “hits”. De hadde på mange måter med seg en stemningsrapport for alle oss som stammer fra utenfor forstedene.
Maja var inhabil til å ha en mening her, ettersom hun er oppvokst innenfor Ring 3.

Artist #4: Split//Bite
Split//Bite ble på mange måter en “palate cleanser” for oss, det var ut med jazz og «folkelige» toner og inn med hardcore/metal og moshpits(noe som uteble fra disse anmeldernes opplevelse). Denne hard-rockopplevelsen ble gitt til oss av Torarinn Garlick på gitar, Bjørn Fredrik Li Vihovde, Fredrik Jensen på vokal og Tore Abrahamsen på trommer.
Ironisk nok var dette det eneste stedet vi fikk sitte. Det at vi benyttet oss av den muligheten sier kanskje noe om oss.
For å legge oss flat er vi ikke helt sikker på skillet mellom hardcore, metal og metalcore er, men tar det klare standpunktet at det er en forskjell der (et sted..).
Teknisk leverte Spilt//bite, og stemningen var til å ta på, med godt publikumsarbeid, og en frontmann som hopper av scenen og inn publikum. Split//Bite ble kveldens, trolig vildeste konsert, en konsert der man kunne virkelig slå løs håret, hvis man er den typen og har langt nok hår.

Artist #5: Alicia Panambi
Igjen var vi tilbake på Kulturhuset. Det er senere på kvelden nå og stemningen er mer avslappet. Folk kommer pilende opp og ned den lille trappen, og noen våger til og med å stoppe opp hele folkestrømmen for å slå av en prat (midt i oppgangen, om du kan tro det!). Ved baren ser vi gutta fra Sakte, fallende med promiller man bare kan anta var raskt stigende.
Artisten vi nå var her for å se er stockholmsfruen Alicia Panambi. Hun har reist hit til Bergen fra det fjerne øst for å dele med seg litt av det nabolandet har å by på. Rommet fyller seg raskt og vi står presset opp mot en vegg idet en elegant dame i pelskrage og rød leppestift trår opp på scenen. Rommet er spent, og kanskje ørlite klaustrofobisk.

Panambis musikk bærer preg av jazz og R&B, og stemmen hennes egner seg veldig godt til stilen. Hun er karismatisk på scenen, og virker til enhver tid veldig engasjert i det hun driver med. Vi får høre en blanding av sanger på svensk og engelsk, og personlig mente vi at de svenske sangene var mer uttrykksfulle og ga musikken det lille ekstra. Av sangene som er ute på Panambis Spotify, er det kun “The Message” som er blant de vi hørte. Om du liker den, anbefaler vi å høre henne live, for det var nesten dobbelt så bra.
Artist #6: Lávre
Etter noen runder kort på Grøndahls pilet vi oss tilbake til Kulturhuset for det som skulle bli vår siste konsert. Vi rundet av kvelden med den nydelige musikken som Lávre stilte med. For de som ikke vet, er Lávre en samisk artist fra Kautokeino. Han er ikke ny for de som har fulgt den samiske festivalscenen eller Sami Grand Prix de siste årene. Med en fot innenfor den tradisjonelle samiske musikken, og en fot i det ukjente, blandet Lávre dette til en storslagen musikalsk opplevelse.
Det virket som dette var kveldens mest intime konsert. Om dette skyldes hvor utslitte vi var eller atmosferen som Lávre brakte, er ikke lett å si, men en fortreffelig konsertopplevelse var det. Vi anbefaler å høre på Lávres album Vuložat (2024), og da spesielt låta “Duohta Lieđit” som er både rolig, vakker og spennende på én og samme tid.

Epilog
Snipp snapp snute, da var Vill Vill Vest ute for denne gang. En kveld vi både vil og ikke vil glemme, som har utvidet vår kjennskap til musikkverdenen. Om du ser på deg selv som en kjenner av allskensk små band fra kriker og kroker av Bergen by, er Vill Vill Vest en nødvendighet. Vi satte også pris på pause fra skarring og referanser til Åsane, da artister fra andre deler av verden trådte opp på scenen.
Takk for at du leste vårt lille referat. Om du kom deg helt gjennom er det bare å gi beskjed, så sender vi deg et lite slengkyss i posten.
xoxo Tormod og Maja
