«Jeg skriver på vegne av minoritetene» – En samtale med bergens nye fribyforfatter

I følge Committee to Protect Journalists (CPJ) ble 71 journalister, bloggere og andre skribenter myrdet i 2015. På delt fjerdeplass over fjorårets mest dødelige land finner vi Bangladesh. Der satt Ratan Kuman Samadder foran datamaskinen og skrev kritiske innlegg om den økende islamistiske fundamentalismen.

Foto: Ragnar M. Rørnes, Bergen offentlige bibliotek

– Jeg blir aldri vant til været her i Norge, sier Samadder lattermildt. Han har nettopp kommet hjem fra arbeidsplassen på biblioteket og har kontaktet meg via Skype.

I fjor tok han kontakt med International Cities of Refugee Network (ICORN). Fire skribenter i Bangladesh hadde blitt drept på åpen gate, og han begynte å frykte for sitt eget liv. Han tok med seg familien og bloggen, og dro til Bergen.

Hva skriver du om for øyeblikket?

Jeg skriver om politikken i Bangladesh. Om undertrykte minoriteter som prøver å praktisere rettighetene sine, men som ikke blir hørt. Kritiske tekster om hvorfor disse minoritetene blir undertrykt og utestengt fra samfunnet. Jeg skriver på vegne av dem. Minoritetene. Samtidig er jeg ateist, så jeg skriver mye utenfra om hvordan religiøse problemstillinger påvirker samfunnet vårt og gradvis radikaliserer det.

Han forklarer at situasjonen i hjemlandet er drevet av politiske og religiøse motiver. Da Bangladesh ble selvstendig i 1971 sto sekularismen og religionfriheten i fokus, men ble gradvis overtatt av Islam som statsreligion. Dette har ført til konflikter innad i landet, og et forsterket skille mellom islamister og sekularister. Senest i mars avviste den bengalske retten kravet fra en gruppe borgere som krevde å få Islam avskaffet som statsreligion. Samtidig har denne religionen, som i mange andre land, ført med seg en voksende fundamentalisme.  

– Ytringsfriheten i Bangladesh er stille. Terroristorganisasjoner dreper og angriper skribenter for å praktisere ytringsfriheten og stille kritiske spørsmål til religion og samfunn. Det gjelder heller ikke bare religionskritiske tekster. Om du skriver en vitenskapelig artikkel eller en kritisk, drøftende artikkel som taler mot den oppfatningen de har av verden, er du i fare.

Så innholdet blir sensurert?

– Nei. Det er ikke sensuren i landet som er problemet, men konsekvensene av å bruke ytringsfriheten. Mange bloggere og skribenter tør ikke uttrykke seg. De lever i frykt.

Samadder presiserer at han selv ikke er noen journalist, men helt enkelt og greit en blogger. Samtidig nevner han at bloggere utgjør en stor del av ytringsfriheten i den tredje verden. I Bangladesh er blogger og sosiale medier en viktig talerstol for ytringsfrihet ved at de bærer muligheten til å gi en stemme til de som ellers ikke blir hørt. Nå holder han til på Bergen Offentlige Bibliotek. Der har han sitt eget kontor, sin egen datamaskin og muligheten til å blogge risikofritt.

Hvordan er en typisk dag som fribyforfatter?

– Jeg skriver mye i sosiale medier, men samtidig har jeg også norskkurs og andre kurs jeg må følge. Jeg er som regel veldig opptatt. Når jeg endelig kommer hjem trenger jeg å tilbringe tid sammen med familien min.  

Hva mener du selv er viktige aspekter når det kommer til ytringfrihet?

– Personlig er jeg imot alle former for sensur. Men det er klart at jeg som blogger også møter en slags selvsensur ved å publisere på nett. Det dukker alltid opp spørsmål rundt hva man skal skrive, hva man skal gjøre, og lignende. Det er likevel ikke noe som burde sensureres av religion eller politiske synspunkter. Vi må få lov til å gjøre narr av, skrive om og kritisere det vi vil.

Vi snakker videre litt om Charlie Hebdo, og han påpeker nok en gang viktigheten av å skrive, tegne og mene akkurat det man selv vil. Det å ikke være redd for å støte andre.  

– Jeg vet om en tegner fra Bangladesh som kom til Bergen for en eller to måneder siden. Han var i fengsel i over seks måneder for å ha tegnet en tegneserie, og fryktet for livet når han kom ut. Til og med i fengselet prøvde noen av medfangene å drepe han. Her i Europa er det mer tillatt å gjøre narr av religion. Til og med i India er hinduismen spøkt med og latterliggjort. Jeg vet forresten om en som tegnet et nakenbilde av en gudinne. Han måtte bo i India en stund.

Han ler. Jeg ler. Selv om realiteten er langt fra den vi møter i Norge. Det blir stille en stund.

Har du planer om å returnere til Bangladesh?

Han bruker litt tid på å svare.

– Det kommer helt an på situasjonen i Bangladesh. Slik som situasjonen er nå er det ikke mye håp om at ting vil forbedre seg med det første. Jeg håper jeg kan fortsette med bloggingen min, og satser på å lære meg norsk slik at familien min og jeg kan få et godt liv i Bergen. Jeg må bare klare å venne meg til været.

 

 


Les mer om fribyforfatterordningen her.