Selvrealisering handler om å få utnyttet våre evner og potensiale fullt ut, og å jobbe mot å oppnå ambisjonene våre. Maslow kategoriserte dette som et hierarki, hvor selvrealisering fikk fokus i menneskets liv når vi hadde fått dekket våre mest grunnleggende menneskelige behov. Behovet beskrives av han som helt umettelig, og dette er derfor noe vi jobber mot gjennom hele livet. Hvilke mål vi setter oss i livet, og hva som gir oss opplevelsen av å realisere oss selv er helt individuelt. Likevel har disse målene tendenser til å etablere seg i form av utdanning, karriere og dyrking av vårt eget “jeg” via interessene våre og opplevelser.
I det privilegerte Norge er det derfor ikke så rart at fokuset vårt er rettet innover og på hva vi ønsker å oppnå i livet. Dette er heller ikke et urimelig fokus, og absolutt et helt nødvendig driv for å skape glede og mening i et vestlig menneskeliv. At disse tingene opptar et stort fokus i livene våre er også veldig naturlig med tanke på at dette vil være rammene for livet vårt og identiteten vår resten av livet.
Gjør vi oss selv en bjørnetjeneste?
I boblen vi lever i av mål i de forskjellige aspekter av livet, vier vi vesentlig av tiden og energien vi har tilgjengelig på ting som skal gagne oss selv som individer. Nære relasjoner som er helt essensielle for oss utsettes til et senere tidspunkt, og vi har lett for å glemme at tiden sammen med disse menneskene kommer til å renne ut. Det ender ofte med et anger på alt man ikke fikk sagt, og å ha tilbragt for lite tid sammen. Kjernen i det vestlige samfunnet er å ha frihet til å leve et selvstendig liv, gjennomgå en løsrivningsprosess fra det man kjenner til fra før. Men når vi tenker oss om, så har vi vel egentlig hatt tiden tilgjengelig. For vi har en tendens til å prioritere bort det vi tar for gitt, selv om det er av stor betydning for oss.
Når vi vier stadig flere leveår til dyrkingen av vår egen identitet, bør vi være bevisst på at vi dermed-uten å tenke over det- prioriterer bort elementer som gjerne vil være av stor betydning senere i livsløpet. At det nå er historisk mange single i landet og at vi etablerer oss langt senere i livet enn for bare en generasjon siden gjør at det medfølger en større risiko for at for eksempel stifting av familie (hovedsakelig for kvinner som ønsker det) kan by på utfordringer. Poenget er dermed at når unge voksne i dag utsetter blant annet intime relasjoner i tjueårene, kan dette også medføre at alt ikke klaffer når vi først er klare og at muligheter for familieidyllen faller bort, eller trenger nye løsninger for å fungere.
Ufrivillig barnløshet, eller vår manglende evne til å leve i nuet og prioritere menneskene som er viktig for oss her og nå, er bare to eksempler som kan være en direkte konsekvens av individualiseringssamfunnet. Det er ikke dermed sagt at vårt fokus på jeg-et og vår egen selvrealisering er negativ, eller at det burde gjøres en endring i det individualistiske samfunnet. Tanken er riktig nok at mye kan tyde på at vi glemmer at vi via valgene vi tar i dag, gjerne velger bort noe som vil være ønskelig og betydningsfullt for oss i fremtiden.
Skribent
