Kjærlighetsbrev til verdens villeste, vakreste by.

Det er aprilkveld, årets siste. Lysegule april er over, og første dag av min siste måned i Bergen står og venter på andre siden av natten. Etter en god ukes etterlengtet ferietid hjemme i Kristiansand, er jeg tilbake på kjøkkenet mitt i Bergen og venter på at den lånte tagliatellen skal bli ferdig kokt. Jeg spiller musikk fra en liten høyttaler, jeg er alene hjemme og er glad for det akkurat nå. Låtene renner ut av anlegget, jeg øker volumet og kompenserer for de dørgende stille gatene utenfor. For så stille som Nygårdshøyden er nå, tror jeg aldri jeg har opplevd den. Jeg har forøvrig aldri opplevd denne typen stillhet i Bergen, jeg forbinder Bergen med musikken. Kanskje har livet jeg har levd her omtrent blitt vevd inn i musikk, det har vært helt avgjørende for tilværelsen min her, på så mange måter. Lyden av byen er kanskje byens sjel; ikke bare pulsen, men selve hjertet av Bergen. Det er vår og jeg er sikkert ikke alene når jeg innrømmer hvor overraskende det var at våren faktisk kom innom en tur i år også. Årets april var mykere i kantene, ikke like brå som den har vært de siste årene. Det er ikke meningen å plapre i vei om våren, jeg er bare så lettet over at årstidene kan forventes, uavhengig av virus. Jeg vil helst ikke dvele ved virus heller. Det jeg aller helst vil prøve på, er å skrive et kjærlighetsbrev. Kjærlighetsbrev til Bergen. 

Så kjæreste Bergen,

Jeg stod altså på kjøkkenet, et av mange kjøkken jeg har hatt gleden av å oppholde meg i, og oppleve, i denne byen. Jeg spiller musikk fra en liten høyttaler, vilkårlige nyutgivelser strømmer ut og jeg trykker videre i hist og pist. Så skjer det ett eller annet rart og nesten klisjemessig umulig: Sondre Lerches nye singel spiller. Why Would I Let You Go. 

Jeg ler høyt av hele absurditeten om min plan om å skrive kjærlighetsbrev, eller avskjedsbrev, til deg Bergen, og så skulle DENNE SANGEN oppføre seg som bakgrunnsmusikk mens jeg skrev? Helt tilfeldig, helt nydelig. Noen ganger lener jeg meg bakover i klisjeen, inn i det myke romantiske, tilnærmet Disney-aktige og rosa for å virkelig være tilstede i gode stemninger Men dette ble bare for mye. Det beste og verste med hele seansen var pastaen som kokte over, og jeg som løp frem og tilbake mellom komfyr og laptop for å samle en stor bukett av ord å si om det som akkurat hadde skjedd.

Kjære Bergen, gryta mellom fjellene mot fjorden. Min første kjærlighet? I det siste har jeg prøvd å samle minnene, forsøkt å tenke på hva som virkelig skiller seg ut blant alle hendelser og oppdagelser som har blitt så viktige for meg. Det er en hel del å ta av, kjæreste Bergen, det er ikke lett å skulle male et bilde med ord når man har så mange motiver og farger å velge mellom. Når man mimrer tilbake, ser man gjerne etter klare øyeblikk. Kanskje er heller stemningene, fargespekteret som finnes i et levd liv, det jeg burde lete etter og kikke på? Man skulle tro at jeg helst vil spesifisere alle dagene uten regn, for lets face it, det regner helt enormt mye i deg. Men det regntunge er så absolutt definerende og viktig. Fordi det jo der, i regnværsdagene, at man kan hente seg inn igjen. De tause turene langs gatene dine, Bergen. At regnet kunne være så trygt for meg som vokste opp med så mange solskinnsdager. Jeg har forbannet regnet ditt mellom fjellene her, men samtidig har jeg lært meg å sette pris på at det ikke kan forandres. Det er slik det skal være i deg, og det er greit at det regner av og til i en by der solen og våren er så reinspikka, ekte lykke for de som velger å bo der. Og de som bor her mellom fjellene dine, Bergen, har gjort det helt spesielle for meg. De har nådd helt inn til meg, på ekte, uten forbehold, velmenende dikkedarer og høfligheter. De har lært meg at det er greit å ikke være fornøyd, regnværsdager er så innafor fordi man trenger dem for gro seg sterk, det har de har lært meg. Og nærheten, ektheten, kjærligheten og vennskapene; det er så mye godt som kan skje i regnet ditt, Bergen.

Uansett, vi møttes jo da jeg som 21-åring, igjen klisjeemessig, kom flyttende for å studere noe ymse ved Humanistisk Fakultet. Jeg var så skråsikker og trodde jeg var helt meg selv, noe som jeg etter noen år med sosialantropologi lærte at er naivt i seg selv. Jeg hadde jo sett verden. Jeg hadde jo reist til Junaiten på egenhånd, skaffet meg venner, feiret 17. Mai i Minnesota, kjent på hjemlengsel og frykt, hengt ut i Newark, New Jersey og tatt toget, vært på Hawaii, surfet og drukket masse iskaffe. Jeg kunne jo ikke lære særlig mer, var jeg ikke ferdig voksen da? Den store, røde kofferten min var smekkfull av opplevelser, erfaringer og suvenirer da jeg kom hjem, og jeg tok den med til deg, Bergen. Jeg hadde verktøyene jeg trengte, jeg buste rett inn i deg uten snev av ydmykhet. Det tok ikke lang tid før jeg innså hvor liten jeg var i denne lille byen, og det skulle bare en fadderuke, et knippe nye vennskap og en forelskelse til før den røde Amerika-kofferten min ble fylt av absolutt helt nye ting.

Jeg var jo ganske sta da vi ble sammen, Bergen. Men har jeg ikke heldigvis bestandig vært en emosjonell svamp som har tatt innover meg det som er nytt, og bearbeidet det på min måte? Du gav meg en overhaling og utfordret det innerste i meg., og det er vel slik et forhold fungerer, man må la seg forandre ørlite grann og gi plass til noe nytt. Man må rett og slett la seg ommøblere. Og det har du lært meg, Bergen.

Vakreste Bergen, jeg har hatt det så gøy og så forferdelig vondt i deg. Alle festene vi holdt i kollektivet på Nordnes, de store og de små, de late sommerdagene på Verftet. De utallige kveldene vi endte opp på bordene på Legal og utrolig nok ikke ble kastet ut, bortsett fra den ene gangen. Bursdager, 17. Mai, førjulstiden, eksamenstiden og festene etterpå, alt det grå innimellom alt det gylne. De grå dagene med ærend og studier, presskanne-kaffe på termos og havregrøt til frokost. Hansa i helgene. Konsertene, de utallige nettene vi danset, både skodd og barbeinte, i gater, i parker, på brygger, i hager, i stuer og på faktiske dansegulv.

Det evig uforutsigbare, de store mysteriene, prosjekter, planlegging og drømmer. Hjertesorg og forelskelse. Vi var jo bare barna og trodde vi slet ut brosteinen når vi løp ned Nygårdsgaten. Alt det vante, bussturene fra Flesland og inn til byen i blomstrende mai, suget i magen når man tenkte på at det skulle skje helt nye ting bare samme kveld. Bankende hjerter i omfavnelser på gatehjørner, hemmelig kjærlighet. Kirsebærtrærne og paviljongen på Festplassen. Stemningen av eplekjekk Bergenssommer, sommerfugler i magen. Sommernetter som bare aldri tok slutt, nachspielene i Neumannsgate, kveldene vi danset på Grand og servitører gikk rundt med fruktfat (eller var akkurat dette en drøm?). Nattbad på hemmelige badeplasser, nye fjes og nye semestre i september, nye forelesere og dyre pensumbøker. Lukten av lesesal og høstløv, nye flammer og gamle ord i skrivebøkene som vi trodde skulle være selve livet. Turer til byfjellene for å samle tankene og sjelen og få oversikt over byen. Den første snøen som forsvant etter en time, de grå dagene og alle kaffeavtalene som gjorde timene kortere og tankene nye. Alt jeg skulle lære og få gjøre i deg, Bergen, og at jeg fikk lov til å elske så mye.

Hvor ble all tiden av? Og har du gjort meg bedre, Bergen? Jeg har i alle fall grodd her, blitt stoltere og større, vokst inn og ut av klær og uvaner, gått på fjellene og barene og møtt kjærligheten der jeg minst ventet det. Jeg har rast fra meg og bygd meg selv igjen. Det har gått bra og dårlig, søtt og salt om hverandre. De små tingene, de vakre vennskapene. By uten folk er ikke mulig, her har jeg møtt dem; de som tar meg i mot med åpne armer både som jeg er, og slik jeg ønsker å være. De store spørsmålene på unge tunger som satte seg i meg, dro meg opp fra det hyggelige og lune, formet meg og gjorde meg jevnere. 

Hvor mye mer kan man kreve av en by, mer enn at den er en elsker på godt og vondt? Da jeg tok banen fra Flesland for siste gang på en stund, kjente jeg ikke det samme suget i magen slik jeg har kjent så mange ganger før. Så det er kanskje på tide å dra, la eventyret få stå slik som dette. Unnskyld for melodramatisk avslutning, men vanskelig å la være med lerchesang i bakgrunnen her. Det er i alle fall dags for å skulle seile min vei til noe annet, og som jeg gleder meg til det.

Hasta la vista Baby-Bergen. Jeg elsker deg.

// Foto: Ingrid Herud