Mennesker liker å ytre seg i det offentlige rom, og i 2016 omfatter det offentlige rom også sosiale medier. Men bak mobil- og pc-skjermer er det mange som legger alle restriksjoner til side. Hatefulle ytringer og oppfordringer til vold tyder på at mange har glemt at ytringsfriheten er langt fra absolutt.
Ytringsfrihet er den friheten vi mennesker har til å uttrykke våre meninger. Den blir sett på som en menneskerettighet som er nødvendig for menneskers søken etter sannhet, personlig frihet og ikke minst demokratiet. I Norge er ytringsfriheten beskyttet av Grunnloven. Under paragraf 100 står det at ytringsfrihet bør finne sted, og i dagens samfunn gjør den sannelig det. Men selv om ytringsfriheten er grunnleggende, er den ikke absolutt. Det finnes flere lovfestede unntak fra ytringsfriheten; deriblant forbud mot å fremsette trusler, ærekrenkelser, privatlivskrenkelser, vedvarende trakassering og grovt pornografiske, diskriminerende og hatefulle utsagn.
Et vagt skille mellom privat- og offentlig sfære
Etter at internettet kom har utviklingen av kommunikasjonsplattformer vært konstant – nå kommuniserer mennesker over hele verden via alt fra e-post til sosiale medier. På plattformer som Facebook, Instagram og Snapchat snakker vi med hverandre, og gir utrykk for våre personlige meninger om alt fra vær til politikk.
Facebook er det største sosiale mediet på verdensbasis med hele 600 millioner brukere. Plattformen ble i 2004 startet som et privat nettsamfunn for studenter ved Harvard universitetet i USA. I 2006 ble Facebook gjort tilgjengelig for alle med en gyldig e-post adresse, og nettstedet gikk dermed fra å være et privat sosialt medium til å bli en plattform av offentlig interesse. Siden den gang har Facebook sakte men sikkert utviklet seg til å bli en stor del av hverdagen for mennesker verden over. På Facebook kan man ikke bare kommunisere med hverandre, man kan også dele bilder, statuser, lese nyheter og spille spill.
Etter utviklingen av sosiale medier som Facebook, har skillet mellom den offentlige- og den personlige sfære blitt mye vagere. Den offentlige sfære, også kalt offentligheten, er en åpen del av samfunnslivet der alle medlemmene i et samfunn skal ha tilgang. I 2016 er sosiale medier blitt en arena for offentligheten og den offentlige samtale. Det er lett å la seg lure av den til tider intime og personlige atmosfæren, og glemme at alt en publiserer er tilgjengelig for alle og enhver. Selv om aktiviteten på slike plattformer kan styres fra den trygge sofakroken, vil det publiserte innholdet være offentlig – ikke bare i Norge, men også i store deler av verden.
Hatefulle ytringer – er alt lov?
I dagens samfunn er det spesielt på sosiale medier en kan bli vitne til utallige hatefulle ytringer. Mennesker i alle aldre liker å ytre seg om aktuelle temaer. De siste månedene har flyktingekrisen i stor grad preget nyhetsbildet, noe som reflekteres i kommentarfeltene på sosiale medier. Én sak som engasjerte det norske folk både på godt og vondt, og som er et eksempel på hvordan mennesker i full offentlighet oppfordrer til vold og går imot ytringsfrihetens restriksjoner, er TV2 sin sak kalt «Desperate flyktinger forsøkte å henge seg i Aten». Saken, med vedlagt bilde av to mannlige flyktinger som i desperasjon forsøker å henge seg i et tre i Aten, ledet til en rekke uventede reaksjoner blant det norske folk. Fra personlige Facebook-profiler med fullt navn og bilde, valgte voksne menn og kvinner å etterlate kommentarer som; «Jippi endelig gjør de noe fornuftig (smilefjes)», «Inn samling av penger så vi får kjøpt mer tau (smilefjes)» og «To mindre personer på trygd ut i Europa det (smilefjes)».
Oppfordringer til vold og ulovligheter er ikke vernet av ytringsfriheten. Hver enkelt person er selv ansvarlig for sine utsagn, og slike ytringer kan være ansvarsbetingende. Det problematiske er at som oftest vil ikke slike rasistiske, krenkende og hatefulle kommentarer på sosiale medier resultere i konsekvenser for dem som ytrer dem. Dette grunner i det faktum at Facebook, Instagram og andre plattformer har makten over hvilke ytringer som skal finne sted på deres plattform. Dermed kan en kommentar stride mot restriksjonene i den norske ytringsfriheten, men ikke nødvendigvis være krenkende eller diskriminerende nok til at Facebook velger å gjøre noe med saken. Politiet i Norge kan straffeforfølge de verste ytringene, spesielt om de klassifiseres som trusler for samfunnet. Likevel får de fleste hatefulle ytringer på nett sjeldent store konsekvenser.
Ikke så usynlig bak skjermen
Sosiale medier gir ofte følelsen av å kommunisere, og dele livets små hendelser med nære venner – dermed er det mange som ikke tenker seg om to ganger før de ytrer seg. Atmosfæren på for eksempel Facebook og Instagram er ofte så lett og ledig at kommunikasjonen på disse plattformene føles mer som kommunikasjon i privatlivet, og ikke i det offentlige. Ved hjelp av sosiale medier kan vanlige mennesker nå føle at de «blir kjent» med opinionsledere som for eksempel politikere eller kjente idrettsutøvere. Den offentlige samtale er altså på mange måter blitt mer følelsesladd og personlig etter framveksten av sosiale medier.
Hver eneste nordmann har friheten til å kunne ytre sine meninger, men om ens personlige meninger kun involverer hat og oppfordring til vold, kan en regelrett ikke forsvare slike ytringer ved å si at en bare bruker ytringsfriheten. Restriksjonene er til for en grunn, og på tross av at de norske lover ikke alltid vil kunne stoppe den offentlige samtale på internettet fra å inneholde hat, vil det ikke si at slike ytringer går umerket forbi.En føler seg gjerne trygg og nærmest usynlig bak skjermen, men den offentlige Facebook statusen en skrev kan fort bli lest av ikke bare mange tusen, men mange millioner mennesker.
Skribent
