Noveller,  Spalte

2094

Illustrasjon: Ingvild Hauglid

Maja lå halvt våken i sin harde nitti-seng. Til tross for at hun nå var blitt 79 år gammel og ikke hadde noe valg om å flytte på hybel i en ny høyblokk, var hun ikke misfornøyd. Tilfredsstillelsen i smilerynkene hennes var derimot ekstra tydelig denne morgenen. Hun hadde selv kjempet for en slik bebyggelse av resirkulert, komprimert hardplast da hun var ung. Tiltakene for miljøet hadde blitt utformet allerede den gang, men blokkene så ikke dagens lys før nå. Maja smilte av tanken og viftet samtidig vekk den irriterende fluen som hadde satt seg på ansiktet hennes hele morgenen. Hvorfor denne fluen var like rød som solen kunne hun ikke forstå. 

Hun reiste seg fra sengen og gikk direkte til vinduet for å få et glimt av soloppgangen. Umiddelbart fikk hun et sterkt ønske om en kopp kaffe. Det var det lenge siden hun hadde drømt om. Importert kaffe hadde blitt forbudt sammen med en rekke andre eksportvarer for en liten evighet siden. Maja kunne ikke legge skjul på at det var det tyngste hun hadde ofret for jordkloden som ung aktivist. Skulle man ha noe varmt i koppen nå for tiden var det brenneslete som gjaldt, den eneste teen med litt futt i – det var en syltynn trøst. Gleden kom likevel fort tilbake da hun tittet ned de 14 etasjene fra vinduet sitt og utover horisonten. Mellom naboblokkene fikk hun et glimt av Fløyfjellet og en enorm skogsvekst. Ikke et eneste hus var igjen, som om byen Bergen aldri hadde eksistert.

Verden Maja hadde vokst opp med var det lite spor igjen av, heldigvis. Det å jobbe for penger var blitt et fremmedord for de unge i samfunnet, noe som med tiden hadde gjort det mulig for alle å leve selvforsynt . Man kunne ikke egentlig kalle tilværelsen rolig da dagen gikk med til å jobbe for overlevelse, men tempoet kunne ikke måle seg med det de hadde tilbake i 2020-årene. Maja mimret ekstra mye i dag. 

Klart det hadde vært mange tiår med alvorlig kamp for å omstille hele jordkloden og alt som var bygget opp over tusener av år, men etter hvert snakket de ukentlige naturkatastrofene for seg selv. Såpass mange hjem og så mye bebyggelse var ødelagt at selv de største klimafornekterne hadde begynt å gi seg hen til myndighetene og deres siste plan for menneskets overlevelse. At man var ansatt et sted var heller ikke viktig lenger, fordi de fleste heller ønsket å bidra i den samlede dugnaden for å bygge de nye blokkene. Alt som fantes av ikke-resirkulerbart materiale skulle brukes til ny bebyggelse, og det var ingen som eide noe lenger. Det var selvfølgelig i denne overgangen det nesten hadde blitt borgerkrig i landet en gang på 50-tallet.  

De fleste miljøforkjemperne fra ungdomstiden til Maja ville nok beskrevet verden som utopia i dag. Selvfølgelig fantes det fortsatt en motstandsminoritet som mente at det var hysteriet som ville ta knekken på mennesket. Likevel, all natur var strippet for asfalt og fylt opp igjen med dyr og planter, dermed kunne ikke Maja la vær å tenke at hun var kommet til himmelen. Hun forlot hybelen barfot. På vei ut funderte Maja videre, blant annet over hvorfor det hadde vært store diskusjoner i fellesarealene i blokkene om ikke det kom til å bli for mange dyr etter hvert, eller for stor ubalanse i økosystemet. Bekymringer rundt disse detaljene fikk ikke mer plass i Maja sitt hode enn akkurat det. 

Utenfor blokken hilste Maja på noen nye naboer og hun ble stående en stund for å slå av en prat. Maja avbrøt seg selv i en setning da det plutselig kjentes ut som bakken ristet. Hun rakk ikke engang å bli redd før hun skjønte at lyset også hadde forsvunnet. Maja og naboene så opp mot himmelen som spørsmålstegn i noen sekunder før de skjønte hvilken utilgivelig, rød sverm som  hadde tatt over oksygenet i luftrommet, og som straks skulle begynne å fråtse i menneskekjøtt…