Illustrasjon: Julie Larsen
Den én gang sovende skillelinjen mellom sentrum og periferi er vekket til live. Konflikten har tatt seg en joggetur gjennom hele Europa og stoppet for en liten pustepause i Norge. Kort oppsummert går konflikten ut på følgende: bygda er sur på byen som ser ned på bygda, men byen sier at bygda bare er sjalu på byen og de bør derfor vurdere å flytte. Finnmark, Nordfjordeid og Stord har én ting til felles: De tenker at Oslo suger.
Det er ihvertfall min oppfatning der jeg sitter på vorspiel småberuset og forfjamset over å plutselig stå ansvarlig for kommunesammenslåing bare fordi jeg er fra Oslo. Alle disse menneskene med nasjonalromantisk dialekt som ville gitt Ivar Aasen stå, rister på hodet som om faren min er en karakter fra Exit og moren min er trophy wife. Det finnes mye penger i Oslo, men gudene vet at de resterende 67 kronene skal gå til maccern og ikke aksjer. De som sitter ovenfor meg bor «mellom bakkar og berg ut med havet», mens jeg er et mentalt distansert romvesen av en østlending som aldri har opplevd at det finnes noe større der ute. En østlending som har godt av å være omringet av fjell og se noe høyere enn boligprisen på Grünerløkka.
Vi oslofolk burde nok innse hvor små vi er, og hvor ubetydelig chai latte, Frognerparken og street food-haller er, sammenlignet med landbruket som forer hver en nordmann. Det er kanskje ikke så lett å huske på når man sitter i familiesofaen på Nordstrand og ler av bygdefolk på ferie, camping eller handletur i Sverige. På lik linje er ikke den enkle tilværelsen på Norge Rundt lett underholdning, men folk sitt liv og virke. I Oslo finnes ikke blå himmel slik som i “Jakten på kjærligheten”. Eksosskyene seiler over den gudsforlatte slagmarka der de rike vinner over de fattige hver bidige dag. I helgen kommer Preben kjørende ut av byen i den dyre elektriske bilen sin, på vei til å klatre fjelltopp og slappe av i badstu. På mandag tar han atter en gang jobbheisen til skyskraperkontoret sitt. Det samme bygget som er episenteret for bestemmelser om sentraliseringsreformer som river opp lokalsamfunn. Der sitter vi, Oslofolka, -og gnir hendene våre sammen og humrer mens vi flekker opp 35 milliarder kroner til regjeringskvartalet. Noen vil kalle det «kanskje litt dyrt», andre vil kalle det et statskupp.
Medstudenter med tykk «L» skuer på meg som om jeg har tatt sosialdemokratiet i Mulberryvesken min og løpt. Disse innbyggerne av Der ingen skulle tru at nokon kunne bu: er de noe bedre selv? Bygdefolka som mener vindmøller er for «stygge» for landskapet i Utkant-Norge. Likevel er hjemmet deres dekorert med blå juletrelys, blondeduk og hagenisse. Med andre ord, det virker ikke som at anti-vindmølle-folka er tilsynelatende opptatt av estetikk. Man kan se det for seg: pappa Geir Remi som sitter med kaffekoppen på blondeduken og skylder på Oslo for klimakrise, homofili, feminisme og innvandrere. Skulle ønske de kunne ta av seg den skylappen av en felleskjøpscaps og se at Oslo er som Oslo alltid har vært – en storby. The land of covid, heroin, russebuss og frekke blazere. De fattige og de rikes by, de ukjente og berømte. Du finner alt i Oslo. Bydelene er like forskjellige som landegrenser.
Alle på vorset drikker likevel Tuborg og studerer ved samme Universitet. Jeg tar meg selv i at fordommer går begge veier, vi er nok likere enn vi tror. Den populistiske konflikten mellom bygd og by bør serveres en varm kopp med melk, pakkes inn i en sovepose og vugges tilbake i søvn slik at ungdommen får drikke i fred.
Skribent
