Samfunn

Til deg som står på sidelinjen 

Illustrasjon: Kari Borg Hommerstad

Vi leser om dem hele tiden; de beryktede du ikke vil møte på i en mørk bakgate. Fordommene våre er preget av fremmedfrykt og redsel for hva de kan gjøre mot oss. Hvordan blir folk sånn? Dette er hvordan vi farliggjør og frykter en gruppe vi selv er med på å danne. 

Jeg jobber som vikarlærer, og da jeg skulle undervise 5. klasse fikk jeg beskjed om å holde ekstra øye med en av guttene. Han var “ekstra utfordrende”. Midt i timen utagerte han og løp ut av klasserommet, og da jeg fulgte etter forventet jeg å bli møtt med aggresjon og likegyldighet. Isteden ble jeg møtt med åpenhet, og han virket overrasket over at noen spurte om hvordan det gikk. Jeg skjønte raskt at grunnen til at han er “ekstra utfordrende”, blant annet stammer fra en dyp og tidlig følelse av utenforskap. 

Som en av av få på trinnet med annen etnisk bakgrunn, reagerer han naturligvis kraftig på å bli kalt n-ordet i skolegården Han vet om den tunge historien som skjellsordet bærer med seg og opplever det som en bekreftelse på at han er annerledes, og et angrep på følelsen av å ikke passe inn. 

Ansvarsfraskrivelsene 

Min umiddelbare tanke var at skolen ikke var informert om rasismen i skolegården, men lite hjalp det da jeg pratet med kontaktlæreren hans:

“Ikke tenk så mye på det, han er alt for politi rundt det n-ordet”

Det minnet meg om øyeblikket vi fant ut at barndomsvenninnen min ble mishandlet hjemme, og skyldfølelsen av å ha trodd på ungdomsskolelæreren min i tre år si at “hun er bare oppmerksomhetssyk”. Hadde vi tatt henne på alvor, hadde hun kanskje ikke vært en del av rusmiljøet i Oslo. Og hun er ikke den eneste som havnet i et ødeleggende miljø fordi hun ikke ble tatt på alvor. Det gjelder minst tre elever til, bare i min egen klasse på ungdomsskolen. 

Kontaktlæreren til gutten sjokkerte meg ikke. Det er ikke første gang jeg ser at man ikke skal stole blindt på barnas nærmeste ansvarspersoner. For overraskende ofte fraskriver de seg ansvaret. 

Fallgruvene 

Når man snakker om vanskeligstilte i samfunnet, som for eksempel rusavhengige og til og med enkelte med ekstreme holdninger, er fellestrekket gjerne utenforskap. Et annet fellestrekk er at ansvarspersoner som har sett utviklingen til individene, har valgt å ikke gjøre noe. Det tror jeg er oppskriften på et vanskeligstilt individ, og da er veien til fallgruvene kort. 

Destruktive miljøer har alltid, og kommer alltid til å eksistere. For når du som ansvarsperson ikke er klar for å hjelpe barn og unge som trenger det, er de destruktive miljøene der alltid til å ta dem imot når ikke du gjør det. Miljøene vil man aldri kunne fjerne, men det man derimot kan er å sørge for at færrest mulig havner i de. 

Hva skal man gjøre, da?

Anerkjenn oppførselen og følelsene til barn og unge istedenfor å unnskylde de, og still spørsmål. For de kan sette ord på mer enn man tror. Ikke stemple dem som “problembarn” eller “utfordrende”.  De er ikke utfordringer. De har utfordringer. For barn forstår hva du ser på dem som og oppfører seg deretter.

For hvis ingen bryr seg, er det plutselig niesen din, eleven din, lillebroren til bestekompisen eller ditt eget barn som om 10 år havner i en fallgruve. Og hvis du spør hva det er og lytter, slipper du kanskje skyldfølelsen jeg har av at jeg er redd for å møte barndomsvenninnen min og miljøet hennes i en mørk bakgate. 

Skribent