En gripende, morsom og rørende film som skildrer overgangen fra epoken med militærdiktatur til dagens Argentina.
Året er 1983, og Argentina har nylig blitt et demokrati etter mange år med det mest brutale militærdiktaturet i landets historie. I Buenos Aires følger vi advokaten Julio Cesar Strassera, en intelligent og humoristisk mann med kone og to barn. Argentinas ferske demokrati er preget av mange spørsmål, og i 1984 blir det bestemt at militærjuntaen som styrte Argentina fra 1976 skal stilles for retten og gjøres juridisk ansvarlige for sine forbrytelser. Den vanskelige og potensielt risikable oppgaven det er å føre saken, er noe landets jurister kvier seg for. Strassera blir pekt ut som aktor, og etter noe betenkingstid velger han å ta på seg oppgaven.
Militærregimet i Argentina utførte statlig terrorisme fra 1976 til 1983. Tusenvis av aktivister fra venstrefløyen ble drept av makthaverne, og mange andre motstandere av regimet, gravide kvinner og barn hadde «forsvunnet» uten spor. Senere skulle det vise seg at over 30 000 argentinere hadde blitt kidnappet, og de fleste av disse torturert og drept. «ARGENTINA, 1985» er en sterk filmatisering av den historiske rettssaken mot militærlederne i Buenos Aires, to år etter diktaturets fall.
Filmen viser oss at Julio Strassera hadde et stort arbeid foran seg med å forberede rettsaken mot militærjuntaen. Denne historisk viktige milepælen blir fortalt fra et godt perspektiv gjennom Strassera, da han hadde en sentral rolle i rettsprosessen. Hans ønske om rettferdighet er gjennomgående i filmen, og han blir etter hvert omtalt som en «nasjonal helt». Sammen med sin assisterende aktor, Luis Moreno Ocampo, samler de et team av unge, nyutdannede jurister. I tiden fram mot rettsaken leter de etter vitnesbyrd, kilder og bevis slik at offiserene som fengslet, bortførte, torturerte og drepte flere titalls tusen mennesker, skulle få sin straff. Ellers i filmen blir vi godt kjent med Strassera som person, samt hans familie og juridiske team.
De filmatiserte vitneforklaringene skildrer spesielt grusomhetene og urettferdigheten som fant sted under militærjuntaens tid. Pårørende og overlevende som vitnet i rettsalen til tross for egen frykt og eksterne trusler, muliggjorde domfellelsene og overbeviste flere fra sivilbefolkningen om at sentrale militære ledere fra diktaturet burde fengsles. Gjennom filmen skildres også innbyggernes mot i møte med statsmakten og søken etter rettssikkerhet.
I filmen blir det lagt vekt på bevisinnsamlingen som Strassera og det unge advokatteamet gjorde. Strasseras hovedoppgave var å velge ut materiale som i retten kunne bevise den systematiske undertrykkelsen fra militærdiktaturet, og overbevise ofrene til å vitne i retten. Dokumentbevis og vitnesbyrds forklaringer i retten var avgjørende, både for siktelsens styrke og for å overbevise befolkningen om den sanne urett som hadde blitt begått. Selv om filmen er fiksjon, og ikke en dokumentar, er den i stor grad basert på historiske hendelser. Argentinske kritikere har likevel påpekt at filmen utelater andre viktige arbeider om bevisinnsamling som menneskerettighetsorganisasjoner og journalister i Argentina utførte under diktaturet. Likevel er det forståelig at filmens tema måtte avgrenses.
Mens vi ser filmen, blir vi minnet om Argentinas svært mørke historie. I dag er politisk vold og trusler mot demokratiets grunnleggende premisser noe vi ser i mange land. Filmen kaster nytt lys på svært alvorlige forbrytelser mot menneskeheten, og er et viktig bidrag som aktualiserer viktigheten av rettsstaten. Filmen er ikke bare viktig for argentinere som levde under diktaturet og landets yngre generasjoner, den burde også vekke nysgjerrighet hos unge og eldre seere i Norge og andre land. Som advokat Strassera uttaler på slutten i rettsalen: «Nunca más» (Aldri mer). Uttalelsen forble et symbol i Argentina, som både tittel på en sentral rapport og et slagord i senere demonstrasjoner og taler, og på plakater og flagg. Da jeg jeg selv bodde i Buenos Aires i et drøyt halvår, la jeg merke til gatekunsten i Buenos Aires som referer til diktaturets tid. «Nunca más» har blitt skrevet langs gatene, og når man vet hva som ligger bak de to ordene, blir det en påminnelse om at man kontinuerlig må arbeide for å bevare demokratiet og rettstaten.
Til tross for alvoret som ligger bak, har Santiago Mitre regissert en morsom og spennende fiksjonsfilm med mange rørende øyeblikk. Rettssaken mot militærjuntaene i 1985 markerer et skille i Argentinas samtidshistorie. På grunn av tidligere amnestilover har mange saker ikke blitt gjennomført, og det pågår dermed fremdeles rettsaker. «ARGENTINA, 1985» har dyktige skuespillere og er en gripende, underholdende og nyansert filmatisering av rettsprosessen som markerte overgangen til dagens Argentina. Jeg vil på det sterkeste anbefale å se filmen.
Foto: Amazon Studios
Skribent
