Alle burde ha like muligheter, men noen er rikere enn andre.
Det mest problematiske med å kreve at mennesket tar ansvar for eget liv, ligger i det grunnleggende spørsmål om folk har de nødvendige ressursene for å gjøre det. Fattigdom handler om å mangle økonomiske ressurser og materielle goder, og knyttes videre til ensomhet, utenforskap og skam.
100´000 barn
I Norge i dag vokser over 100´000 barn opp i fattigdom. Dette er et av de mest alvorlige sosiale problemene vi står overfor. Barndommen har dyptgående virkning på barnas muligheter her og nå, samt de fremtidige mulighetene. Konsekvensene er både helsemessige og sosiale: barna som vokser opp i fattigdom bor trangere, deltar i mindre grad i fritidsaktiviteter og er i større grad utsatt for både fysiske og psykiske helseproblemer enn andre barn. Å senere stille disse barna til ansvar for egen fremtid som om deres økonomiske situasjon ikke har påvirker deres muligheter, er absurd. Et samfunnsproblem kan ikke gjøres om til et spørsmål om den enkeltes kompetanse. Dette er slik ikke et opprop for resultatlikhet, men en uenighet om hva som definerer sjanselikhet.
Om å være sterkere enn tilfeldighetene
Selvsagt, det er ikke alt som behøver å være sant for å ha en funksjon. Vi har en forventning om at skjebnen burde harmonere med det vi gjør ut av livet. Noe som i sin tur kan påvirke både vår følelse av autonomi og lykke, og hvor hardt en arbeider. Noen ganger kan hardt arbeid snu vanskelige utgangspunkt. Denne forventningen om kontroll over livets tilfeldigheter kan på individnivå slik forsvares som en nyttig usannhet. Men hardt arbeid er ikke i seg selv nok for å lykkes. Og at noen lykkes selv om oddsene var imot dem, er ikke et bevis for at også andre mennesker kunne kommet seg like langt, bare de ville det nok. Å utforme velferdsstaten som om det var slik er både urettferdig, og forsømmer problemet.
De umuliges oppgave
SV var tidlig på 2000-tallet hardt ute med mål om å utrydde fattigdom i Norge. De måtte senere innrømme nederlaget. Men fattigdom ble erklært utryddet allerede på slutten av 70-tallet av statsminister Nordli. Levekårene i Norge har åpenbart bedret seg gjennom hele etterkrigstiden og det fremste som skiller Nordlis «seier» og SVs nederlag, er slik forståelsen av fattigdom. Måten fattigdom kommer til uttrykk på, endrer seg når samfunnet endrer seg. I Norge opererer vi i dag med en relativ forståelse av fattigdom. Det vil si en begrenset mulighet til å leve et liv i tråd med de standardene som gjør seg gjeldende i det samfunn en tilhører. Dette er rimelig all den tid opplevelsen av fattigdom er tett knyttet til forskjellen mellom en selv, og de en ser rundt seg.
Lærdommen å trekke fra begrepshistorien til fattigdom, er at søkelys på problemstillinger kan endre både hva vi aksepterer, og videre hva vi prioriterer. I Norge burde vi ikke akseptere at barn vokser opp i fattigdom, og vi burde prioritere å bekjempe den.
Skribent
