Samviten

Venteværelset var dødt. Nå var det bare meg her. Lille, patetiske meg.

Jeg lo av hvor åndsforlatt dette var. Hva skulle verden med en selvhøytidelig, konformitetens slave som meg? Jeg kunne stikke nå. Vise fingern til denne perfekt konstruerte ideen om bli til noe, et fungerende menneske, kanskje. Men hva slags muligheter som fantes inne på det rommet, gav jeg fullstendig faen i.

“Apati dreper” sa du.

“Jeg bryr meg ikke” svarte jeg.

Du lo. Du var så søt. Så naiv. Så nusselig at jeg hadde lyst til å ta kinnene dine, mose de hardt med fingrene mine og lage babylyder oppi trynet ditt. Ditt skjønne, uskyldige tryne.

Døra åpnet seg, og ut kom den stusseligste, lille kontorrotta jeg hadde sett i hele mitt liv. Det slo meg plutselig hvor paradoksalt alt dette var. Denne rotta med så fett hår at det var vannavstøtende, briller fra en billigsjappe som garantert aldri hadde blitt pusset og skitne cordfløyelsbukser, skulle hjelpe meg med å finne meg sjæl. Mæ. Sjæl.

“Sett deg ned” sa rotta vennlig. “Kan jeg by på en kopp kaffe, te, eller noe annet?”

Rotta gliste tilfreds. Jeg lurte på hvor lang tid det ville ta før en skadedyrsentral kom, hvis jeg ringte mens rotta var ute og hentet kaffe.

 

“Hva skal du til høsten?” spurte du.

“Vet ikke” svarte jeg og lo.

Du ble så skuffa. Du snakket om alle mulighetene vi hadde, om hvor heldige vi var, om hvor spennende verden var. Søte deg.

 

Rotta kom tilbake til kontoret sitt, med to kopper kaffe som luktet like forfriskende som dassene på Sjøboden rett før stengetid. Sjøboden var et undervurdert utested i Bergen. Det var en gammel, brun, slitt, jævlig pub, der klientellet var godt over hundre år, med et matchende band som spilte gamle svisker, som de bestefedrene svingte seg til, langt ut i de forsvinnende nattestimene.

Det var et frigjørende sted, der alle var beruset på faenskap, og gamle griser sjekket opp småpiker som meg, og vi likte det også, fordi det liksom ble tillatt i akkurat disse omgivelsene. Som et parallelt univers. Fordi vi, vi søte, små, uskyldige pikene, var jo bare der som en ironisk vits, ikke sant. Ja, det var ren ironi. Og ironisk nok dro vi derfor til slike steder, til Sjøbodens ekvivalenter, hver jævla uke, bare at disse stedene var ikledd andre, staselige navn. Som Jacob Aall. Samme dritt, forskjellig innpakning.

 

“Hvorfor byr du ikke på deg selv til verden?” spurte du.

Jeg hadde lent meg mot deg, bitt deg i øret, grepet hånden din og ført den opp under skjørtet mitt, og sagt: “ikke si at jeg ikke byr på meg selv.”

 

Rotta sitt smørete glis blendet meg.

“Ja, så hvor vil du starte?” spurte rotta.

Min selvskapte Tourettes hadde lyst til å svare “i rasshølet ditt”, men jeg henrettet ordene i mitt bekmørke, slimete høl. Likene av ordene fløt rundt der og kriget seg opp til overflaten. Jeg måtte jobbe livet av meg for å presse de ned igjen til bunnen.

“Nei, si det. Jeg tenkte det var på tide å dra hit. Få hjelp. Eller noe. Bare sjekke det ut” svarte jeg så sjarmerende jeg bare kunne.

“Ja, jeg ser vi har litt av hvert å bryne oss på… Hvorfor har du ikke kommet hit tidligere?” spurte rotta, nærmest fornærmet.

Som om livet mitt handlet om å fornærme denne rotta. Ja, jeg hadde gitt faen i å dra hit, for å fornærme denne rotta. Narsissistiske mongo-rotte.

 

Du hadde ledd og falt for triksene mine, som et lite barn faller for en tryllekunstner. Jeg skulle ønske uskylden din var min. Den var så ren. Så vakker. Så autentisk. Jeg hadde lyst til å spise deg opp.

 

Rotta forsvant i dataen sin, sikkert druknende på en internett-bølge. Dette rommet var så grelt. Lysebeige vegger, med limegrønne gardiner og gule cordfløyelsputer. Akkompagnert av kaffestanken, var dette Ragnarok. Jeg brakk meg av forferdelse. Rotta mumlet et eller annet for seg selv til datamaskinen, gryntet og snorket inn noen størknede buser, og stirret videre inn i datamaskinens uendelighet. Sikkert sjokkert over informasjonen som fantes om meg. Jeg hatet deg for at du hadde lurt meg til å dra hit.

 

“Hvorfor er du her egentlig?” spurte du.

Vi satt i sofaen og spiste et nydelig måltid du hadde laget til meg og deg, eller til oss, som du kalte det. Du mente at et ekte mannfolk måtte lage mat. Hva du mente med det, skjønte jeg ikke. Så jeg hadde sunget “Gnocch, gnocch, gnocchi on heavens door”, men du hadde ikke ledd. Kanskje du følte at jeg hånet deg. Definerte du deg selv ut ifra en pastarett?

“Jeg er her for å å spørre om du har forsikring” sa jeg, flørtende. “Fordi du lagde akkurat fuktskader i buksa mi.”

 

Gliset til rotta hadde tatt en brå vending fra smørete, til noe forferdelig. Det mugne blikket angrep meg. Nølingen fra rottas råtne gap var bare irriterende.

“Hmm… “

Jeg nektet å si noe. Hvis denne rotta ville ha noe ut av meg, måtte invitasjonen til en utbrodering av mitt sjeleliv være mer, enn en plagsom lyd.

“Kan du fortelle litt om deg selv?” spurte rotta håpefullt.

“Jeg heter Selma, er 22 år og” sa jeg nølende.

På fritiden liker jeg å drikke og å pule, tenkte jeg. Og jeg hater alle.

Rottas blikk drepte meg, og plutselig mistet jeg tråden.

“Det er et fint navn, det, Selma. Og hvordan kan jeg hjelpe deg?” spurte rotta.

Det går ikke, hadde jeg lyst til å svare. Jeg vil ikke ha hjelp.

 

“Hvorfor har du ikke større ambisjoner for deg selv?” spurte du.

“Hvorfor skal jeg det?” spurte jeg.

Du stønnet av irritasjon.

“Fordi du er jævlig smart, Selma. Faen a, slutt å kjør deg selv ned i grøfta” sa du.

Jeg lo og tenkte at jeg burde ha sagt: “alle er ikke så kjepphøye, oppmerksomhetssyke og dypt nede i konkurransens svarte høl som deg, Morten.”

Men jeg var jo ikke gal. Da hadde vi aldri pult igjen.

 

Jeg tok en slurk av urin-kaffen, bare for å være høflig. Umiddelbart angret jeg, for det smakte verre enn det luktet. Som sursild. Sursild-basert kaffe. Uff, jeg grøsset.

“Så, si meg, Selma…” sa rotta.

Ja, det er navnet mitt, ikke misbruk det, tenkte jeg.

“Har du noen drømmer?” spurte rotta, liksom beruset på spenning.

Bortsett fra trekant med to spanske jenter, kom jeg egentlig ikke på noe nevneverdig å si.

“Nja, jeg vet ikke om drømmer er noe for meg” svarte jeg.

“Alle har en drøm. En indre drøm. En drøm om å bli til noe, få til noe. La oss kalle det selvrealisering. Alle vil realisere seg selv” påstod rotta.

Jeg funderte på om jeg skulle dikte opp noe, bare for å unnslippe dette maset så fort som mulig. For å gjøre Morten fornøyd. For å gjøre rotta fornøyd. For å gjøre foreldrene mine fornøyde.

 

“Du har så mye potensial. Du kan virkelig bli til noe” sa du. “Du må ikke fryse fast til din egen frykt.”

“Morsomt at du sier det. En gang frøs jeg fast tungen min til en lyktestolpe, og for å være ærlig, de tegnefilm-overdrivelsene, der tunga strekkes som en tyggegummi og alt bare er jævlig, er en sannhet, ass. Jeg tror jeg mistet følelsen i tunga i en uke” svarte jeg.

Du ble gæren av meg, men det tente deg. For jeg var det eneste i livet ditt du ikke kunne kontrollere.

 

Rotta rettet på brillene og snuste med værhårene mot meg.

“Snittet ditt er utrolig imponerende. Du vet du kan gjøre hva du vil, ikke sant? Jeg anbefaler deg å begynne på en master. Man kommer ikke så veldig langt uten spesialisering i dagens samfunn, men med ditt snitt, kan du komme hvor du vil” sa rotta, nesten stolt.

Instinktet mitt sa at jeg skulle rive opp skjorta mi, slå meg på brystet og rope som en gorilla. Men jeg lot være.

“Tja, jeg søkte et par skoler for moro skyld, eller, for å gjøre pappa fornøyd. Men, for å være ærlig, er nok ikke de noe for meg. Folk er så seriøse og dedikerte der. Men jeg? Niet. No. Niks. Føler’n ikke, dessverre. Kan ikke forklare det. Det faller seg bare naturlig” svarte jeg, fullstendig oppriktig.

Gnisten og stoltheten rotta hadde for et sekund siden, ble slukket av utsagnet mitt. Men plutselig ble det gjenfødt, som om rotta trodde at den kunne ha meg som et case. Et case den kunne redde. Fikse. Et eller annet. Fordi jeg var et problem. Det var et problem for andre at mitt såkalte potensial døde i apatien min.

“Jeg er dessverre ikke en kriger i den røde dronningens armé” hvisket jeg lavt.

“Hæ?” sa rotta, nysgjerrig.

Jeg smilte, ristet på hodet og latet som ingenting.

 

Du hadde kommet inn på en eliteskole, og du var så stolt. Dette var det du hadde jobbet for, hele livet. Livet ditt var å bli best, og det plaget deg at jeg ikke var som deg. Du forstod det bare ikke.

“Skal du takke ja til noen av skolene, i hvert fall? Du kan jo i prøve, i det minste. Bare gjør noe” sa du, håpefullt.

“Jada” sa jeg, bekymringsløst og tømt for vitser.

 

Det føltes ut som en hel evighet, den tiden jeg hadde vært på det forpulte kontoret.

“Greit” sa jeg.

Jeg peste av giddesløshet.

“Kan du hjelpe meg med å finne ut av hva jeg trenger for å takke ja til den skolen i Aserbajdsjan?” spurte jeg.

“Aserbajdsjan…?!” spurte rotta overrasket.

“Jepp” sa jeg selvsikkert.

Jeg kunne se at rotta tenkte hvorfor i alle dager jeg hadde lyst til å dra til Aserbajdsjan, og den måtte kjempe mot sin egen fortvilelse for å ikke avsløre seg selv.

“Så… du vil ikke til Cambridge eller Bocconi?” spurte rotta forskrekket.

Jeg lo og ristet på hodet. Rottas skuffelse gledet meg.

“Jeg googlet ‘the worst universities in the world’ og dette var et av de som kom opp. Det inspirerte meg. Jeg må bare se hva det er” sa jeg.

Da jeg gikk ut av rottereiret, satt du utenfor og ventet på meg.

“Så, hvordan gikk det?” spurte du. “Har du bestemt deg for hvor du skal til høsten?”

Jeg smilte og kysset deg.

“Ja. Jeg skal leve ut potensialet mitt. Jeg har funnet meg sjæl” sa jeg.

Illustrasjon: Vivian Lynghjem

Skribent