Jeg banket forsiktig på døra.
“HVEM ER’E?!” kom det som et brøl fra innsiden.
Umiddelbart visste jeg ikke om jeg skulle grine, løpe til helvete vekk herfra eller bare le. Altså, hva i alle dager gjorde jeg her?
“HALLÅ!! HVA VIL DØH A?!” brølte stemmen fra innsiden av døra igjen.
Desto høyere nå. Det kriblet i hele kroppen. Hendene mine badet i svette. Jeg måtte knipe, for å ikke tisse på meg av latter. Var dette mobbing? Mobbet jeg dette mennesket, fordi jeg lo av det? Eller kanskje jeg egentlig bare lo, fordi jeg var for feig til å møte sannheten med mine egne øyne.
“Øh… Det er meg. Kristine” sa jeg forvirret.
Ingen respons.
“Er’u der fremdeles?” sa stemmen lavt.
Stemmen fra en annen virkelighet.
“Ja” svarte jeg.
Jeg var jo fremdeles her.
“Kan jeg komme inn?” spurte jeg.
“Kan du passordet, a?” spurte stemmen mistenksomt.
Plutselig ble jeg redd. Jeg hadde hørt om dette passordet. Men jeg måtte inn. Jeg måtte si passordet. Umiddelbart kunne jeg ikke si hva jeg fryktet mest av konsekvensene i denne eller den andre virkeligheten.
“HALLÅ!! HVA. ER. PASSORDET, SPURTE JÆ! SVAR MÆ, DIN HØNE!” brølte stemmen.
Jeg reiv meg i håret. Det eneste jeg hadde lyst til var å sparke inn døra, brøle tilbake til dette vesenet og rive det ut fra den andre virkeligheten. Men jeg beholdt roen. Den ytre roen andre mennesker tror på, i hvert fall.
“Mokkabønne” svarte jeg rolig. “Passordet er mokkabønne.”
Stemmen lo. En sånn latter som heller minner om en ond heks fra et eventyr, enn noe annet. Jeg fikk gåsehud nedover ryggen. Latteren kunne sprekke trommehinner på en mils avstand.
“ER’U DER?! HALLÅ!!! ER. DU. DER?!” vrælte stemmen.
Latteren min presset på nå. Jeg klarte ikke lenger å kontrollere meg. Dette var definitivt ondskapsfullt. Det at jeg lo av et annet menneske sin lidelse, var helt klart ondskapsfullt. Eller ble det bare ondskapsfullt, hvis noen andre visste at jeg lo? Og måtte jeg i så fall le med vilje av dette mennesket, for å være ond? Jeg mistet troen på å grave frem noe rasjonelt fra den gjørmete hjernemassen min, så jeg tillot heller at muligheten for at jeg kunne være ond, var der.
“Jada, jeg er her” svarte jeg, så medgjørlig jeg bare kunne.
Som om jeg hadde et valg. Jeg måtte være her, helt til jeg kom inn til den andre siden.
“Var det riktig passord?” spurte jeg.
Stemmen lo igjen. Jeg skjønte at det eneste dette mennesket lo av, var å vite at jeg led. Men instinktivt kunne jeg ikke si at dette mennesket var ondt, bare fordi det lo av meg. Fordi vi tilhørte to helt forskjellige virkeligheter. I dette menneskets virkelighet, fantes det andre regler, enn de reglene som fantes i min.
“Ja… Det var riktig” sa plutselig stemmen, helt rolig.
“Så… kan jeg komme inn?” spurte jeg så forsiktig som mulig.
“ER’U DUM? Ikke på TALE!” brølte stemmen.
Nå holdt jeg på å miste besinnelsen.
“Eller… du må spise en mokkabønne først. De er magiske” sa stemmen, igjen med en plutselig ro.
“Og… eh… hvordan skal jeg få tak i en mokkabønne, hvis du har låst døra?” spurte jeg, av ren nysgjerrighet.
Jeg hørte det ble lagd liv og leven på den andre siden av døra. Masse liv og leven. Nærmest som en oppstandelse av en ny verden. En hemmelig verden.
“Hør nå, din høne! Gå fem meter unna. FEM METER, FORSTÅTT?! Jeg låser opp. Så legger jeg mokkabønnene utenfor, i en eske, og så eter’u opp. SKJØNNER’U?” kommanderte stemmen.
“Ja, ålreit… La gå” svarte jeg, så tillitsfullt jeg bare kunne.
Jeg gikk noen meter bakover, stod ventende, i spenning, på hva som kom til å skje.
Døra åpnet seg så vidt, og ut av åpningen stakk det ut en hånd som holdt en eske med mokkabønner, som ble lagt pent rett utenfor døra, slik stemmen hadde sagt. I løpet av noen sekunder var døra lukket igjen. Så da måtte jeg jo bare spise disse magiske bønnene. Dette var billetten min inn til den andre siden. Til den andre virkeligheten.
Jeg hadde vært her tidligere. Akkurat her. Det var i starten av sommerferien, og min andre vakt. Da hadde jeg vært på vei mot noe helt annet, enn det som var her nå. En helt annen skjebne, som mine ynkelige hender ikke kunne redde. Det var en sagnomsust mann som levde på den andre siden av døra den gang.
”Jeg er ikke lenger redd for døden. For å være ærlig, har jeg nok aldri vært det heller. For vilkåret for selve livet, er jo nettopp døden. Distinksjonen mellom en svært langsom død og livet, som vi så fint kaller det, er ikke bestandig så lett å oppdage. Særlig når man mister total makt og livets naturlige bevegelse drives mot den langsomme død.
Den døden jeg nå har fått som skjebne” hadde han sagt til meg, liksom harmonisk, som om han hadde forsonet seg med at han kunne leve lenge, uten å ha makt over det livet han hadde igjen.
Jeg derimot, var i fullstendig oppløsning. Det eneste jeg ville, var å få dette skjøre livet til å bli meningsfullt igjen. Han hadde bare stirret meg i senk. Jeg følte meg patetisk. Som om han forstod at jeg var elendig og uviten, og at han måtte hjelpe meg, slik at jeg kunne hjelpe han. Eller som om han ville hjelpe meg, for at jeg skulle føle at jobben min var meningsfull.
Jeg var ikke helt sikker. Det eneste jeg visste, var at han syntes like mye synd på meg, som jeg syntes synd på han. Det var ingenting jeg kunne gjøre for å redde ham, for å gjøre livet hans annerledes eller bedre, i nevneverdig grad. Jeg kunne tilby ham en rumpevask og et nytt glass saft. Det var alt. Hans eksistens var begrenset til dette; den rent hverdagslige overlevelsen, i min kunstige makt.
“JAHA?? HAR’U SPIST BØNNENE, ELLER?!” gaulet det fra den andre siden.
Jeg innså plutselig hva jeg hadde foran meg. Panikken bruste i hele kroppen. Magesekken min vrengte seg, og jeg måtte virkelig anstrenge meg for å ikke spy.
“Hun på 410 er ikke helt god i huet” hadde kollegaen min sagt.
“Du må ha galgenhumor for å takle denne jobben, jenta mi” hadde en annen lagt til.
Og her stod jeg, utenfor 410, med det sjukeste jeg hadde sett i hele mitt liv, foran meg. Jeg angret på alt. Jeg angret på hvert eneste valg jeg hadde tatt, for å havne i denne situasjonen. Ingenting kunne gjøre dette synet her usett. Magesekken min reiv hardere nå, så jeg løp inn på do og kastet meg over doskåla, mens jeg hørte latteren fra den andre virkeligheten i bakgrunn.
“HA! Du slepper ikke inn før’u har spist bønnene, din høne!” hørte jeg stemmen rope, så kraftig, at det kunne slå ut på Richters skala.
Jeg hang over doskåla, og ble tvunget til å se alt jeg hadde spist de siste timene, halvveis fordøyd. Det jeg definitivt aldri skulle gjøre igjen, var å spise taco. Spisskumminens karakteristiske smak, beit seg fast i drøvelen min, som en sulten kloakkrotte.
Da jeg var sikker på at magesekken min var tømt, gikk jeg ut i gangen igjen. De lyse korridorene stinket død, avføring, fabrikkferske bleier og plast. Rom 403, rom 404, rom 405, rom 406… Det var en uendelig rad med nye dødelige avlukker, rangert på en logisk korrekt måte.
Men ingenting annet her var logisk. Dette stedet var som et evig paradoks av skjebnetunge endelser og ubegripelig atferd. Tidligere denne sommeren hadde jeg møtt et menneske som ikke hadde spist på en uke, og alle forventet at døden lå ventende på henne rundt hjørnet. Plutselig, som et lyn fra åpen himmel, våknet hun til livs og spiste som en hest. Ingen forstod det. Det bare glimtet til. Helt ubegripelig.
Jeg bråsnudde, gikk til kjøkkenet og hentet et brett med kjeks, sjokolade og saft, før jeg returnerte til 410.
“HVOR BLEI DU AV, A?!” kauket stemmen gjennom hele huset, så høyt at det ble etterfulgt av et lavt ekko, kunne jeg nesten sverge på.
Jeg gikk nedover korridoren i stillhet. Joggeskoene mine laget så vidt en myk, sval lyd, som stod i kontrast til dette udyret, som ulte fra den andre virkeligheten. Hva slags liv var dette? Var det i det hele tatt et liv?
“Kan du ikke bare slippe meg inn, Gunda? Jeg har med kjeks og saft, så kan vi snakke litt om hakkespetten som sitter i treet utenfor” sa jeg smiskende.
“KJEKS?! HVA SLAGS KJEKS?! JEG VIL HA KJEKS!” ulte udyret, som siklende foran et blodig kadaver.
“Jeg har Ballerina og Safari. Og… Jeg har sjokolade, Gunda. Sjokolade!” sa jeg med babystemme.
Jeg måtte smiske meg inn nå. Forsiktig. Nennsomt. Strategisk. Dette var et utemmelig udyr. Et rovdyr uten like, som ville spise meg rått, dersom jeg ikke var lurere enn udyret selv.
“Det er i orden. Det får gå, for denne gang, din høne” sa udyret, liksom med halen mellom bena.
Udyret var rolig nå. Trodde jeg. For endelig åpnet døren seg til den andre siden. Til den andre virkeligheten.
Esken med mokkabønner hadde jeg helt glemt. Jeg kunne ikke la den stå der, ute i korridoren, for det blotte øyet. Nei, fy fader. Det hadde vært en forbrytelse mot menneskeheten. Panikken angrep meg igjen. På den ene siden hadde jeg endelig fått innpasset jeg hadde kriget for, med et brett med sjokolade, kjeks og saft i hånda, men på den andre siden måtte jeg gjøre noe med dette griseriet.
Magesekken min vrei seg igjen. Hvis jeg viste antydninger til stress, ville udyret lukte det. For de merket det. De merket frykten. Jeg måtte være rolig. Helt rolig. Gå inn. Gjøre jobben. Gå ut. Og fikse mokkabønne-problemet etterpå. Ja, det var den eneste muligheten.
Jeg så ned på esken igjen; øynene mine og bønnene ble plutselig til magneter. Det var noe fortryllende og grusomt ved dette synet. Som et makabert, lite kunstverk. Øynene mine var fullstendig bundet til det. Jeg måtte jo elske å pine meg selv, slik som jeg beundret det. Jo nærmere jeg kom, dess mer forferdelig ble lukten, og det vekket en nysgjerrighet i meg.
Åh. Fy. Faen. Nei. Jeg ombestemte meg. De små kulene… Åh, satan. Nå holdt jeg på å kaste opp – på brettet. Men det var jo ingenting i magen min, så dette måtte gå fint. Æsj. Stanken ble strammere nå. Den gikk liksom ikke vekk. Jeg hadde lyst til å hyle av forferdelse. Ubevisst lagde jeg et lite klynk.
“HA! Du har ikke spist bønnene. Da stenger jeg sjappa! ADJØ!” brølte stemmen.
Døra ble smelt igjen med et brak. Vinden som kom fra smellet, fraktet med seg luktpartikler fra mokkabønnene, og sakte, men sikkert snek de seg inn i neseborene mine. Jeg kunne ikke stoppe det nå. Jeg kunne ikke stoppe magesekken lenger. En gul, seig masse kom i all hast opp fra munnen min, og la seg, pent og pyntelig, over kjeksene. Dette var bunnen. Dette var definitivt bunnen. Bunnen på magesekken. Bunnen på livet.
En dør åpnet seg lenger nede i korridoren, og kollegaen min kom gående mot meg med en søppelpose i hånda. Hun lo.
“Første dag på 410, ja?” sa hun og lo desto høyere.
“Ja…” sa jeg sutrende.
“Det der er noe av det verre jeg har sett. Det må jeg ærlig innrømme. Hun pleier å lage de bønnene litt mer… tja. delikate? Hvis det er lov å si” sa kollegaen min.
“Du. kan. ikke. kalle. de. bønnene. der. deli-føkkings-kate” hveste jeg.
Kollegaen min gråt av latter. Jeg holdt på å begynne å grine. Av smerte.
“Vi kaller de møkkabønner, skjønner du. Hver gang hun har diaré, som hun har ofte nok, pleier hun å la det, altså avføringen sin, tørke på verandaen et par dager. Så triller hun kuler av det og serverer de, møkkabønnene, til folk, hvis hun er i det… ja, gavmilde humøret, da” sa kollegaen min og gliste sitt største glis.
Jeg hadde lyst til å skrike. Hvorfor advarte INGEN meg om dette? En av kollegaene mine hadde jo allerede gitt meg tips om at mokkabønne var passordet. Dette gjorde de med ren vilje. De elsket å se meg lide.
“Men de der… jeg har aldri sett hun putte avrevne negler og… hva er det? Hår? Ja! Haha! Herregud. Hun er morsom, altså” sa kollegaen min.
“Unnskyld meg… men, jeg må på.. åh, fy faen” sa jeg og løp inn på do igjen.
I bakgrunnen hørte jeg kollegaen min flire, mens jeg hang over doskåla og vurderte hvorvidt livet var verdt dette styret.
Kollegaen min ventet på meg utenfor doen.
“Jeg tror ikke det er noe poeng å prøve å hjelpe 410 akkurat nå. For vi kan liksom ikke tvinge dem, skjønner du. Du kan gå til 417. Han er ganske ålreit. Han pleier vanligvis å slå folk, men han liker nok deg. Du er jo så pen, så da er han nok grei” sa kollegaen min.
Som om det skulle være en trøst. Ingenting kunne trøste meg nå. Jeg forsøkte å samle sammen de få kreftene jeg hadde, og nikket, mens jeg forsøkte å smile et høflig smil.
“Jeg fikser det, jeg” sa jeg.
Kollegaen min tok brettet med sjokoladene, kjeksene og den gule magesyren min, og gikk til kjøkkenet, mens hun lo lavt for seg selv. Jeg fant frem en tyggis, og gikk videre ned til 417, der en helt ny virkelighet ventet på meg. En virkelighet jeg ikke kjente til. En virkelighet jeg egentlig ikke hadde tilgang til.
Jeg banket på døra forsiktig, i et forsøk på å fremstå som en vennlig hjelp. Kanskje det gjorde saken enklere. Akkurat nå visste jeg ingenting.
“Kom inn!” ropte stemmen.
Døren stod allerede på gløtt, så jeg skjøv den forsiktig opp og gikk rolig inn. Jeg smilte. Mannen smilte. I et lite sekund stod jeg der, usikker på hvordan jeg skulle gå frem, usikker på om jeg i det hele tatt kunne komme frem.
Så istedenfor å tenke, gikk jeg bort til den ledige stolen ved siden av han, og kom med noen tilfeldige, klisjeaktige strofer om været. Mannen lyttet til meg med stor nøysomhet, som om han forsøkte å forstå hvem jeg var.
“Skjønne pike. Kan De si meg hvordan det har seg at De også har havnet på denne båten?” spurte mannen. “Jeg har sannelig aldri vært i Amerika før. Dette blir storartet! Ikke bare fordi det er en så heldig begivenhet å reise, men også fordi jeg nu har et så lekkert selskap, av denne skjønne pike.”
Jeg måtte holde meg igjen. Latteren presset på, men istedenfor å le, tillot jeg meg heller å besøke denne virkeligheten. For endelig kom jeg inn. Inn til et helt annet sted.
Som til en helt annen virkelighet.
Illustrasjon: Ida Woldsund
Skribent
