Det er tirsdags kveld, klokken nærmer seg 22.00 og jeg slenger meg ned i sofaen for å se en ny episode av Ex On The Beach slik som så mange andre.
ILLUSTRASJON: IDA WOLDSUND
Hva er det egentlig som får oss til å gladelig bruke store mengder med tid på å se «hjernedøde» realityprogrammer kveld etter kveld? Hvorfor blir vi så fascinerte av unge mennesker som drikker seg fulle, har sex og lager drama? Noe må det jo være som gjør oss så interesserte i dette, for det tar ikke lang tid før gårsdagens episode blir heftig diskutert framfor pensum til dagens forelesning. Får vi egentlig noe utav denne tv-tittingen eller er det bare bortkastet tid? Hvorfor tiltrekkes vi av moral vi utenfor TV-skjermen distanserer oss fra?
Flere av oss har nok undret seg over dette, uten å egentlig forstå hvorfor hjernedøde realityserier suger til seg oppmerksomheten vår. Den danske forskeren Michaela Krigsager har analysert en hel sesong av den danske versjonen av Paradise Hotel for å finne svar på dette. Etter analysen har hun funnet ut at det er flere likheter mellom programmer som Paradise Hotel og eventyr. Det viser seg også ut fra analysen at det skal ha seg slik at Paradise Hotel er bygget opp av fortellinger som er lette å kjenne igjen fra de eventyrene vi kjenner fra barndommen. Det er noe i hjernene våre og den kognitive strukturen, som gjør at vi forteller og lytter til gode historier med en bestemt oppbygning, en struktur blant annet Paradise Hotel deler.
Etter å ha analysert en hel sesong har Krigsager kommet frem til hvilke elementer som skal være med i en god historie. Den skal være kronologisk, den skal utvikle seg, det skal være konkurranse og noen som overtrer et forbud. Etter mye med- og motgang skal hovedpersonen til slutt vinne prinsen eller prinsessen og massevis av penger. Vi kan se at både Paradise Hotel og Ex On The Beach på en underlig måte har med seg disse elementene. Enten det er ved at det kommer inn en ny eks eller at en i din «allianse» ryker. På Ex on the beach kan man ved flere anledninger se at det fort blir opphetet stemning når noen prøver seg på noen andres “prins” eller “prinsesse”. De færreste av oss er veldig giret på å dele den vi anser som vår prins eller prinsesse, så dette kan naturlig nok fort skape drama.
Det er ikke bare kampen om prinsen eller prinsessen som gjør at program som Paradise Hotel minner om eventyr. Analysene som ble gjort av den ene sesongen viser at en typisk episode av Paradise Hotel inneholder 14 av 31 klassiske eventyrelementer. Assosiasjonene våre til et eventyr gjør at vi nærmest ikke kan noe for at vi ser på. Krigsager mener at det er naturlig for oss å bli fascinert når vi ser programmet, fordi det treffer en nysgjerrighet som er plantet dypt i underbevisstheten vår.
Tidligere programredaktøren i TV3. Steffen Bjergved, forteller at det er langt fra tilfeldig at Paradise Hotel har disse likhetstrekkene med et eventyr. For å finne temaer til de ulike ukene i Paradise Hotel ser de nemlig gjerne på ulike eventyr og myter for å finne inspirasjon. Produsentene bruker eventyr som virkemiddel fordi vi som seere enten ubevisst eller bevisst kjenner oss igjen i det.
I følge Krigsager har det seg slik at vi elsker å følge med på deltagernes intriger, diskusjoner og drama fordi vi kan snakke med vennene våre om alt som blir sagt og gjort, samt alt drama fra gårsdagens episode. Vi kommer på skolen og det tar ikke lange tiden før gårsdagens episode blir heftig diskutert. Foreleserens PowerPoint-slides og monotone stemme blekner når VG og sosiale medier fylles med referater fra gårsdagens episode, og seriene vi kjenner som guilty pleasures blir enda hetere enn Sammen-kaffen i kantinen når de diskuteres i pausene.
Dette er også noe realitypsykologen Hedvig Montgomery trekker frem. Hun mener at de beste programmene har en sterk historiefortelling som det kan være hensiktsmessig å reflektere over. Man kan for eksempel undre seg over hva man selv ville gjort i den samme situasjonen, eller hvordan man selv ville løst konflikten. Montgomery mener at slike realityprogrammer er engasjerende tv som gjør oss klokere. Ganske paradoksalt at vi blir klokere når vi tiltrekkes av fordummende holdninger på TV-skjermen – selv om det skapes en ironisk distanse til deltakernes framtreden.
Kan det tenkes at vi speiler våre egne liv i deltakernes? Dette nevner Krigsager som en av faktorene som gjør programmer som Paradise Hotel og Ex On The Beach til en suksess, sammen med det faktum at alle elsker synlighet. Eksponeringsbehovet er framtredende, og deltakerne roper nærmest etter oppmerksomhet. Dersom oppmerksomheten de får på TV ikke er nok, starter de gjerne en blogg på toppen av det hele. Deltakerne kan si, «hurra, jeg er på TV» hvor de kan se seg selv. Vi som seere kan si både «skulle ønske det var meg» og «jeg er glad det ikke er meg». Synligheten gir symbolsk kapital som er med på å gi programmet en høy verdi, sier Krigsager.
Med alt dette i bakhodet er det nok kanskje ikke så rart likevel at vi bruker så mye tid på disse programmene. Skal vi tro Montgomery er tilfellet at de gjør oss klokere, ikke at vi kun antar dette. Seerne ender som TV-slaver fordi vi selv kan kjenne oss igjen i programmets innhold og fascineres av serienes tilnærming til eventyr. Det spiller vel egentlig ikke så stor rolle hvorfor vi ser disse programmene så lenge vi føler at vi får noe positivt utav det? Om det vi får utav det er positivt i form av at vi kan drømme oss bort i drama som ikke har noe med oss å gjøre, eller om det er at man føler seg litt smartere enn deltakerne, så er det bare til å fortsette. Det er bare å skru på tv-en og sitte klar når neste episode av et realityprogram kommer på skjermen – så kan du være med når samtalen tas opp på forelesning dagen etter.
Kilder:
https://forskning.no/media/2009/02/derfor-ser-vi-reality-tv
https://www.tv2.no/a/10109758/
Skribent
