Onkel reisende Torsteins vanvittig navlebeskuende livserfaringsbuffét
Illustrasjon: Marianne Nydal
Heisan unge mann/kvinne! Sett deg nå ned, så skal jeg dele av den visdommen du enda ikke har oppnådd.
Sitter du godt? Da er det klart du skal få alle svarene. Ja, når kan det ha vært, de dagene jeg var på din alder. Var det 2015, 2017? Ikke godt å si… Du kan gjerne fnise, men det kommer til å skje deg også- alle minnene virker som om de skjedde i et annet liv, i det minste når du blir like gammel som meg.
Ja, da jeg var ny student, det var vel 2014, året etter militæret om jeg husker rett, det var magiske dager. Oppe på høyden irriterte vi oss over den sittende borgerlige regjeringen, de hadde enda ikke bygget ut bybanen ut mot Sandviken, Vladimir Putin satt med makten i Russland og der ute raste borgerkrigen i Syria. Jeg var ung og deltok ivrig på alt studentmiljøet i Bergen hadde å tilby, det er leit dere unge folk ikke har den samme frivillighetsånden vi hadde på den tiden. Spør du meg er det skammelig at det ikke er nok frivillige til å bemanne Hulen. Ting var bedre på vår tid.
Og der kan jeg stoppe med satiren. Hvis du faktisk har lyst til å bli smått belært skal jeg gi deg et par tips før jeg gir deg mine betraktninger om min egen situasjon- eller da kvartslivskrise som vi har sett det forsvarlig å kalle det.
Det er et par ting du kan skrive i blod på veggen på rommet ditt. Det første er at dine tidsberegninger alltid er feil. Det skal sies at jeg til tider har klart å skrive 2000 ord på tre timer og at jeg på tross av heltidsstudier til en hver tid har vært aktiv i minst to, maks fem organisasjoner, men du vil alltid la deg overraske over hvor raskt de to timene du tenkte holdt for et essay i et studentmagasin plutselig er over (faen, tjue minutter igjen). Skippertak er og forblir en essensiell del av global studentkultur, men om du kan unngå det er det digg å ikke sitte foran en pc og være så stressa at du tror du kommer til å få et slag.
Har du planer om å beholde drikkevanene dine inn i studietiden med tilhørende trangere økonomi, er studentorganisasjoner en ypperlig måte å gjøre dette på. Jeg hører Mannskoret Arme Riddere er tuftet på prinsippet om å maksimere tilgangen til, og frekvensen, av billig øl. Kjøp semesterkoppen umiddelbart, drikker du noenlunde like mye kaffe som meg er den investeringen innspart på en ettermiddag. Er du blakk, en følelse du lynraskt kommer til å bli vant med, men har lyst til å drikke allikevel, er det en ypperlig ide å lete etter kunståpninger. Disse gir som regel ut gratis Prosecco. Har du vært sent ute på byen og har en ting du må rekke tidlig neste morgen er det et minimumskrav å sette på åtte alarmer over halvannen time, i tillegg til èn ti minutter før tingen skjer.
Å klage på en karakter er ikke en gitt garanti til suksess. Du kan, som i tilfellet av alle de flinke vennene mine, gå to karakterer opp, men du kan også, som i mitt tilfelle gå fra C til stryk. Generelt sett virker hele det systemet mystisk for mange. Kommer du for seint til forelesninger har du mistet retten til å stille spørsmål, du trenger ikke at foreleser husker deg. Får du besøk hjemmefra og har blitt bedt om å vise dem Bergen tar du dem med på Løvstakken. Ikke, jeg repeterer, ikke Fløyen. Om de insisterer på å se bryggen vil du som meg muligens få fnatt over hvor kjedelig den biten av Bergen er. Men husk, bak, ved siden av Bar Barista, ligger det et pipemakeri. Ta dem med dit så du selv slipper å få slag av kjedsomhet.
Til sist, lær deg umiddelbart å lese ute, den største grunnen til at man dropper å lese ved UiB er at man føler man må ta i bruk solskinnsdagene når de først en sjelden gang melder seg. Det er som regel mange av dem i mai, og der det på overflaten høres ut som ondskapsfull timing fra naturens siden vil den smarte student ta med seg bøker i parken. Nygård passer ypperlig da den ligger nærme eventuelle kaffeautomater. Da slipper du både ubrukt soldag og mangel på lesing, begge store grunner for dårlig samvittighet blant UiBs studenter. Og dra på utveksling. Selv om det er noe dritt å finne leilighet, masse med papirarbeid og generelt masse mas, er jeg helt og holdent overbevist om at jeg under min tid i Wien vokste noe helt enormt. Forøvrig der onkel reisende Torstein nå tar en master.
Så til tanker om min egen posisjon, her har jeg ikke mye å melde annet enn at du i utgangspunktet bare kan roe deg ned. Som i alle de andre bursdagene du hittil har hatt våkner du strengt tatt som det samme mennesket som la seg, bare at du er bakfull og nå kan leie bil. Forskjellen mellom 20 og 25 er ganske mer markant, jeg har en venn som personifiserer det ganske godt- hun er tjueseks og dypt uenig i beskrivelsen som voksen, men jeg er rimelig sikker på at hun hadde reagert med harnisk om noen kalte henne jente. Hvis erfaringen fra meg og mine venner er noe å gå på vil du få mer angst, om du har fått deg kjæreste er det en overhengende risiko for at du får høyere BMI og vil være hakket mindre entusiastisk. Det er klart man kan tenke tilbake på de dagene man var fryktløs, nysgjerrig, angstfri og såkalt “ripped” med varm nostalgi, men man har en tendens til å glemme hvor naiv, dum og teit man også var.
En kompis av meg sa det ganske presist (her parafrasert): “Altså jeg husker at toppene var vanvittig høye og bunnene var utrolig dype, litt som når du ser en frekvenstabell for oddsen av en sekser på terningen, det går utrolig mye opp og ned i starten, men så begynner det sakte å jevne seg ut. Det meste går fra å være nytt og spennende til å bli en emosjonell rett strek. Det er klart det var gøy å være yngre, men jeg er ganske lykkelig i den stabile streken min.” Det som også må nevnes er at all denne forandringen skjer så gradvis at du knapt merker den. Det er klart man kanskje får en eksistensiell krise eller et morsomt første møte med panikkanfallet, men du kan leve trygt i vissheten om at du på ingen måte er alene om det. Det er klart det er litt mer stress å fortsatt ikke helt vite hva man skal bli når man er 25 istedenfor 20, men jeg tenker slik: Om jeg klarer å leve et noenlunde normalt liv med de faktiske menneskelige eksistensielle krisene, være seg atomkrig, klimaforandringer eller supervulkaner, så skal mine personlige kriser klare å være så lite i bevisstheten min som de fortjener.
Skribent
