Når politikken skjer på Twitter

Rundt en kvart million følger Erna Solberg på Facebook. Da Sylvi Listhaug startet blogg fikk hun flere lesere enn Sophie Elise. Audun Lysbakken har 14 tusen tweets. I 2018 foregår mye av den politiske kommunikasjonen på sosiale medier. Hvordan påvirker dette ordskiftet?

Foto: Malin Nordby Kvamme

Eirik Vatnøy underviser i retorikk og medievitenskap på Universitetet i Bergen, og for tiden forsker han på hvordan medievirkeligheten påvirker politikken og det politiske ordskiftet.

— Alt med Facebook og Twitter legger til rette for at vi som følgere kobler innholdet veldig til person. Sosiale medier fører på et vis til en individualisering av de politiske uttrykkene. Tidligere har politikere helt tydelig ytret seg på vegne av et parti, og kun representert meninger som har vært igjennom hele kvernen. Kanskje kan de nye kommunikasjonskanalene føre til mer ytterliggående ytringer, og kanskje flytter det grenser for hva som er akseptert og ikke akseptert å si. Når Trump er på Twitter, gjør det noe med den retoriske stilen? spør han.

Tror du de nye plattformene vil endre den politiske debatten?
— Jeg tror at i det den store sammenhengen så kan det ha mye å si for hele politikkens vesen og form. Til en viss grad kan en si at politikkens uttrykk, dens mål og dens ideologiske rasjonalitet, henger sammen med den medievirkeligheten den står i. Historisk sett har det vært slik. Arbeiderbevegelsen førte ikke til noe varig mobilisering før introduksjonen av avisbransjen. Først når lesekyndigheten gikk opp og trykkeriene ble mangedoblet ble disse idéene veletablert i blant annet Arbeiderpartiet. På samme måte kan en nok snakke om at den moderne høyrepopulismen slik vi har sett den i Norge, er TV-alderens politikk. Det retoriske uttrykket som Carl I. Hagen fikk, for eksempel, henger nok sammen med massemedienes tidsalder, forteller Vatnøy.


ET SVEKKET LEIRBÅL

Siden forrige valg har Vatnøy blant annet forsket på hvordan vi som publikum responderer på de politiske debattene på TV. Han forteller at rundt halvparten sier at de ikke orker å se dem, fordi de opplever det som støy, kranglete og masete.

— Det er litt nedslående. Kort taletid og høy temperatur er nok ikke egnet til å engasjere. Resultatet blir at mange føler en matthet ovenfor politikk, og føler seg dumme i møte med den, forteller han.

Rundt 750 000 nordmenn så NRKs partilederdebatt ved valget i 2017. I følge Vatnøy er oppslutningen fortsatt stor, men gjennomsnittsalderen til publikum høy. Han forteller at det er en bekymring for at den felles arenaen vil forsvinne med den eldre generasjonen.

— I Norge har vi hatt en veldig egalitær offentlighet, blant annet fordi folk stort sett har forholdt seg til de samme mediene. Selv om noen holder Klassekampen og andre holder Dagens Næringsliv, har alle sett på NRK, for eksempel. Det er kanskje noe der som er i ferd med å endres. Tidligere har det vært slik at politikken har skjedd på like arenaer hvor alle partier er inkludert, og det er nok kanskje slik at vi ser en framtid der det leirbålet ikke er like sentralt.


DAILY ME

En av dystopiene som den nye medievirkeligheten åpner for er at de felles arenaene vil forsvinne, og at offentligheten vil fragmenteres til en rekke ekkokamre. I ekkokamrene møter vi kun nyheter og meninger som bekrefter vårt verdenssyn, og eksponeres ikke for meningsmotstand. Allerede i 1995 lanserte Nicholas Negroponte fra MIT’s Media Lab begrepet «Daily me» for å beskrive individualiserte medietilbud, og siden har en rekke medieforskere lansert teorier om hvordan dette er med på å true demokratiet.

— Enn så lenge viser forskning på norske medier at vi møter meningsmotstand på nettet, men uten å nødvendigvis lære noe av hverandre. Folk er i steile fronter, og ikke nødvendigvis villig til å gå i dialog, forteller Vatnøy.


HARDT ORDSKIFTE PÅ INTERNETT

Er du bekymret for en mer polarisert politisk debatt i Norge?
—Det er mange ting som taler mot en politisk polarisering. Høyre og Arbeiderpartiet trekker fremdeles de største velgermassene, og i politikk har de ikke sklidd så mye fra hverandre. Det vi kanskje ser tendenser til er sterkere følelsesmessig polarisering. Det gjelder både blant politikerne, men særlig kanskje blant samfunnsdebattanter som bruker nettet som kanal. Her er ordene hardere og karakteristikken av den andre sterkere. Så på den måten ser vi absolutt en form for polarisering, forteller Vatnøy.

Hva er faren med polarisering?
— At vi slutter å gå i dialog. At vi styrker opp under en følelse av at det er dem mot oss.

 

INGEN APOKALYPSE

En ny medievirkelighet fører til nye betingelser for det politiske ordskiftet, men Eirik Vatnøy understreker at det ikke er grunn til å tenke at det fører til den politiske debattens undergang.

—Vi må huske på at det har vært mye tøys og tull i politikken tidligere også. På 1800- tallet kunne debattene føre til slåsskamper i gatene, og gjennom 1900-tallet har politikken vært preget av store uenigheter. Den politiske debatten i 2018 har noen nye dimensjoner, og konsekvensene av dette er fortsatt ikke sikkert, forteller han.