Løst og fast om boblejakker og bermudashorts

Boblejakkene beveger seg stødig og tilbakelent mellom mangefargede hus, de kretser med joggeskodde føtter blant bekkalokk og brostein og svinger de produktløse fjonene sine i vinden. Du finner dem på samtlige fakulteter, de blir flere og flere og oser ut av retail-forretninger.

Greit nok, det er kaldt. Vi befinner oss nord-vest på kloden. Det er fristende å spankulere rundt i soveposer (som faktisk ble sett på siste Paris Fashionweek, i gatene etter et show). Jeg husker fremdeles hvordan jeg fnøs av mammas Moncler-jakke fra 80-tallet, da jeg var 17 og hun spurte om jeg ville arve den.

”Normcore” beskriver en klesstil som siden 2014 har utviklet seg til en faktisk stilmessig norm for store deler av Europas og USAs yngre garde. Stilen blir beskrevet som en respons på fast-fashion og en ironisk tolkning av individualisme-samfunnets applaus til uavhengighet og selvdiggeri. Ergo: Man skal la være å skille seg ut. Med en klype ironisk distanse og en teskje nonchalanse, har ”typene” glidd over i en forholdsvis rammeløs tilstand:

Illustrasjon: Tuva Holm Nymo

Illustrasjon: Tuva Holm Nymo

Juss-studenter og HF-studenter alike; vi ser sykt like ut. Normcore er på mange måter fint; man trenger ikke bevise at man er annerledes og mangfoldig ved å stadfeste dette med måten man kler seg på. Snarere tvert i mot. Det å fremstille selvet som unikt gjennom klær er en regelrett faux pas, rett og slett strebersk, i følge normcore-koret. Selvsikkerhet er uavhengig av klærne man bruker. Betyr normcore-bølgen at vi har blitt kjerne-normale?

På tross av vår endeløse trang til å kommunisere uavhengighet fra andre, så kommuniserer vi ikke lenger bevisst vår identitet gjennom valg av klær. Heller tvert i mot. Er det bare meg, eller er det vanskeligere enn noen gang å skille forskjellige typer av folk fra hverandre i Bergen? Generasjonene før oss har bevisst lagt mye av identiteten sin i klærne de gikk med. Frigjøring og bedre økonomi, uavhengighet fra samfunnets beslutninger; politikk, identitet og sosial subkultur ble manifestert gjennom klær og kommuniserte sosiale standpunkt. Hippietiden, frigjøringstiden, jappetiden, Blitzerne. Den nye Vestens innbyggere delte seg inn i kategorier og viste det mer eller mindre gjennom klesstil. Vi går etter komfort og et au naturel- image som reflekterer vår holdning til livet. Det å se kul ut har paradoksalt nok blitt synonymt med å prøve så lite som mulig.

Det å kunne slappe av når det kommer til stil er en lettelse med strings attached. Samtidig som individualismen kjører full speed gjennom samfunnet og dytter oss over ende med stadig nye krav om å være henholdsvis perfekte versjoner av oss selv, har trendsettere og moteskapere en underliggende kollektivistisk holdning til stil. Identiteten vår skal ikke manes frem ved å velge klær som symboliserer noe. Normcore muliggjør at særegenhet kommer innenfra uten å måtte males på. Klærne som dominerer i mote- og gatebildet er basert på plagg man ville ledd av noen år tilbake: videre bukser, større gensere; alt i anti-estetikkens navn. Det indre i mennesket skal ikke fremtre for kraftig gjennom ytre illusjoner.

Normcore-trenden ble tatt i mot med åpne armer av folkemassene, særlig da hos tenåringer og unge voksne. Kanskje vi trengte en liten pust i bakken fra alt mas og kav om å skulle kommunisere annerledeshet så ofte som mulig? Særlig de siste par årene har motebildet i Bergen gjort oss nærmest homogene. Boblejakke-uniformen er jo komfortabel og man skal ikke kimse av komfort. Men, I couldn´t help but wonder, er det mer eller mindre tungvint å se ut som alle andre? Vi drar på oss den utslitte dongerien og den store ullgenseren og vi holder oss nonchalante til ekstravaganse. Jeg liker å tenke at jeg ikke er en del av denne tendensen, men et raskt blikk mot føttene mine forteller en annen historie. Etter flere kvelder med snitt* i Bergens bermudatriangel* er jeg integrert i trenden og bruker tid foran speilet for å se ut som alle andre. Boblejakke, videre bukser, formløse gensere og joggesko. Jeg svever inn på barer med røde lamper og bekjente bak baren. Paradoksalt nok prøver jeg å legge identiteten min i klærne mine, skjønt trenden jeg følger forteller verden at jeg er ironisk til kommunikasjon av identitet gjennom klær. Helgen tilbringes på normcore-safari i bermudatrianglet og uten å vite det har det medført at noen har hostet opp ”Ja, det er digg å kle seg som en pappa fra nittitallet”-viruset og smittet meg. Og er det ikke slik trender overføres? Ved kontinuerlig tilstedeværelse i en trends demografi, blir man vel mer eller mindre påvirket. Men hvorfor gidder jeg å bruke tid på å se ut som alle andre? Jeg er ikke ironisk til mote, jeg føler meg ikke mer unik og spennende ved å late som om jeg ikke bryr meg. Hate to break it to you, men alle bryr seg. For min egen del gleder jeg meg til å se hva som skjuler seg under boblene. Kanskje stigende grader og hyppigere besøk av solen kan blåse frisk pust inn i garderobene våre? Jeg spår at sommerens viktigste plagg blir bermudashorts akkompagnert av sokker i sandalene. Som en viktig person i livet mitt sa en gang for ikke så lenge siden: Jeg har flere sider enn det jeg kan vise på Legal. Damn right.

 

*Bergens bermdatriangel: representerer tre barer på denne siden av Lille Lungegårdsvann der
store deler av demografien går kledd i nevnte plagg: (Muskedunder, Ujevnt, Legal)
*Snitt: 0,3l volum øl, populært i bermudatriangelet.