En hyllest til Lilladamen, et uttrykk jeg tror jeg har funnet på.

Jeg har brukt uttrykket Lilladame siden ungdomskolen. Da trodde jeg det var et helt vanlig uttrykk, men i ettertid har jeg forstått at det muligens er noe jeg har funnet på. Hva er ei Lilladame og hva er en god definisjon? La oss mimre litt exphil. 

Som universitetsstudenter i Norge har vi alle vært igjennom Peder Griffenfeld sin gave til menneskeheten, Exphil, og derfor vet vi hvor viktig det er med gode definisjoner. For å parafrasere det jeg husker så må en god definisjon, blant annet, være rimelig generaliserbar. Den må ikke være for generell og dermed omfavne alt, men den kan heller ikke være så spesifikk at den omfavner veldig få. Så hva er en Lilladame? 

Om du noensinne har hatt en lærer i knust og hærverk har du møtt en Lilladame. I sin mest grunnleggende form er dette kvinner som er utseendemessig lette å kjenne igjen, de har rare greier i ørene, morsomme designerbriller, kort, gjerne farget hår eller sjukt mye av det. De foretrekker store fargerike klær, derav lilla, og er, om været tillater det, som oftest observert i sandaler. Hva gjelder følelser og holdninger, elsker de det som er av kultur, gjerne fra den asiatiske, afrikanske eller sør-amerikanske verden. De har en statistisk større sjanse for å tro på alternativ medisin, og sier de bryr seg dypt om miljøet men reiser mer enn noen andre du kjenner. De er sprudlende og levende, men har av grunner jeg ikke helt forstår en tendens til å gifte seg med ganske stive men mer finansielt stabile menn. De omfavner alt som er “naturlig”, uten at de helt kan definere hva dette er. Med dette følger en forkjærlighet for økologiske produkter, samt en tendens til å være pesketarianer, vegetarianer, eller veganer.

Kunst og håndverk har man dog ikke for alltid. Jeg gikk fra Ramstad Ungdomsskole videre til musikklinja på Rud vgs. Der var alle lilladamer, så der trengtes ingen definisjon – vi var hippier i utopisk forening. Så kom jeg meg endelig til Bergen og følte igjen jeg så konturene av lilladamer, skjønt at kvinnene jeg så denne gangen kanskje ikke helt hadde satt pris på å bli beskrevet som damer. Til overraskelse for ingen var den ganske store forskjellen mellom de som studerte på SV og Dragefjellet, enda større mellom studentene på HF og NHH. Jeg gjenkjente det alternative, det idealistiske og det positive iblandet den samme kulturelle grøten jeg hadde sett mens jeg forgjeves prøvde å lage kollasj. Jeg kom fram til at disse var proto-lilladamer, eller lillakvinner. Kvinner som en dag skulle vokse opp til å innta løst definerte offentlige stillinger, bli lærere, oppnå kunstneriske ambisjoner eller ha løst definerte omsorgsroller. Disse kvinnene var drastisk forskjellige, ikke minst utseendemessig, fra damene som forgjeves hadde prøvd å lære meg hekling. Likevel var det en underliggende personlig likhet som gjorde at jeg syns det var så fint og passende å beskrive dem deretter.

Så er dette en brukbar definisjon? Det spørs helt på hvorvidt du har lyst til å bruke den. Mener du den er humoristisk, en god mulighet for litt selvironi? Kanskje blir det som med hipstere at lillakvinner vil kalle andre lillakvinner for lillakvinner, mens de aldri vil beskrive seg selv som lillakvinne. Kanskje mener du den dekker en type menneske du tidligere ikke hadde et ord for. Synes du det er festlig å bruke den, må du for all del gjøre det. Som mange andre definisjoner innenfor sosialvitenskapen lider den voldsomt av at den umulig kan være absolutt. Det er elementer av det som kan være sant, et hovedinntrykk som impliserer noe, eller bare noe som er så treffende at du ler litt inni deg når du tenker på uttrykket. I bunn og grunn handler det om assosiasjoner.

Jeg håper inderlig at du, idet jeg gikk inn på beskrivelsen, fikk levende bilder i hodet av kunst og håndverk læreren din som kjeftet på deg i det du fånyttes prøvde å få pappmasje til å ikke se vederstyggelig ut. Jeg håper videre at du, uten at jeg egentlig kom med noen flere spesifikke beskrivelser, begynte å tenke på venner av deg på Høyden. Om det skjedde, ligger det vel noe i det. Jeg håper også at du levende så for deg (lilla)menn. Her er definisjonen min veldig svak, men jeg får vel bare gjemme meg bak det smått problematiske faktumet at jeg bare hadde kvinner i knust og hærverk, og at det er der uttrykket stammer fra.

Apropos, hvilken rett har jeg til å sitte her og definere folk? Ingen. Det er en kjip praksis jeg ikke lenger støtter, men i mitt forsvar er jeg også sønn av en. Min mor er steinerskolelærer, en slags eliteavdeling blant lilladamer. Hun er pesketarianer, har masse magneter rundt de leddene som gjør vondt, har stappet huset sitt fullt av asiatisk memerobilia og drar på femten reiser i året, men stemmer MDG ved hvert eneste valg. Hun har en stor forkjærlighet for opera på tross av at jeg aldri kan huske å ha observert henne høre på musikk, og hun er gift med en oljeingeniør. Likeledes må jeg nesten legge til, på tross av de smått ekle freudianske undertonene, at de fleste kvinnene jeg har forelsket meg i har vært lillakvinner. Lærer, kunst og psykologistudenter som alle har vært uendelig varme og sympatiske personer. Og som alle har stemt MDG. Om du hittil har tolket den smått humoristiske tonen som vagt avvisende tar du helt feil, jeg er veldig glad i disse kvinnene og er det en ting verden trenger mer av er det disse menneskenes uendelige optimisme og varme. Se for deg en verden utelukkende skodd i sandaler.

Hvis du syns kategorisering er gøy eller treffende får du ta for deg, selv har jeg vokst vekk fra det. Personlig går det en liten faen i meg hver gang noen prøver å beskrive meg som en “millenial”, ikke faen om jeg skal være del av ditt late forsøk på å definere meg. På samme måte regner jeg med at det kan være utrolig irriterende å bli kalt lilladame/lillakvinne uansett hvor mye kjærlighet det ligger bak klassifiseringen fra han som utarbeidet det (meg). Om du på den annen side mener slike ting generelt gjør livet enklere og morsommere, får du slå deg løs.

 

Illustrasjon: Birgithe Solstrand