Hypen er stor rundt Sofia Coppolas nye film. Filmen er kanskje det beste arbeidet hun har gjort på årevis, men dessverre snubler hun over målstreken. På tross av en sterk begynnelse, mister filmen litt retning og fokus underveis, og når det store emosjonelle høydepunktet treffer – treffer det ikke like hardt som det burde.
I typisk Coppola-stil, følger vi en litt trist jente som sliter med isolasjon, å finne sin plass i verden og navigere vanskelige relasjoner. Filmen følger vi Priscilla Beaulieu spilt av Cailee Spaeny og hennes reise fra skolejente til konen til selveste Elvis Presley spilt av Jacob Elordi frem til de skiller seg i 1973. Filmen åpner opp på en amerikansk militærbase i Vest-Tyskland. Året er 1959. En 14 år gammel Priscilla sitter på en amerikansk diner og en uniformert mann går bort til henne og spør om hun har lyst til å være med på en fest. Hun drar på festen og der møter hun Elvis som er stasjonert i Vest-Tyskland som del av hans tjeneste i den amerikanske hæren. Han blir med en gang betatt av henne. Resten er historie. En litt ukomfortabel kjærlighetshistorie.
Man blir veldig revet med i denne kjærlighetshistorien mellom Priscilla og Elvis. Helt til man plutselig husker at Priscilla er fjorten og Elvis er en voksen mann. Man sitter selv og tenker på da man selv var fjorten og i private stunder tenkte på sine egne kjendisforelskelser. Man tenkte sikkert at det hadde vært fett å kunne være sammen med dem, men det kunne aldri skjedd – for du var bare et barn. Det hadde vært ekkelt. Likevel, er det historier fra virkeligheten der dette skjedde. Historien om Priscilla er nødvendigvis ikke spesiell. Filmen bruker mye av tiden sin på å etablere forholdet mellom Priscilla og Elvis. Mye av dette er den mindreårige Priscilla som flytter fra Vest-Tyskland til å bo sammen med Elvis på Graceland i Memphis, mens hun fortsatt går på high school. I filmen, mens alt dette skjer, aksepterer bare folk rundt henne dette. «Åja, hun er fjorten?» Jaja. Elvis er Elvis, og han får gjøre som han vil.
Når det gjelder Elvis, gjør Jacob Elordi det bra som Elvis og gir oss et relativt jordnært og troverdig bilde av rockeikonet. Det oser karisma og man blir selv litt betatt av han. Det er på samme tid, både en veldig sympatisk og usympatisk skildring. Størrelsesdifferansen mellom Elordi og Spaeny gjør at han har en tilstedeværelse som gjør at han virker dominerende og tidvis monstrøs, men det er alltid Spaeny, som tittelkarakteren Priscilla, som stjeler showet. Spaeny briljerer på skjermen på tross av litt mangelfullt materiale. Jeg tror fullstendig på Spaenys overgang fra skolejente til Elvis sin lidende bedre halvdel.
Selv om filmen har gode opptredener fra sine hovedrolleinnehavere, kan et tidvis svakt manus og inkonsekvent tempo sette en mørk skygge over filmens kvalitet, som for noen kan være en dealbreaker. Filmen har problemer, men jeg synes filmen generelt sett er ganske god og tidvis veldig god. Det jeg ser på som filmen sitt største problem er slutten. Når den opprinnelige versjonen av I Will Always Love You av Dolly Parton spiller over rulletekstene, føler jeg at det er noe som mangler. Selv om Dolly Parton har et spesielt sted i hjertet mitt, føler jeg likevel ingenting. Det er rett og slett ikke god nok oppbygging og fru Parton klarer ikke å redde det. Jaja. Sånn er det bare noen ganger. Uansett, må det bare nevnes at filmen ser skikkelig bra ut og lydsporet er veldig god. Sånn faktisk. Så hvis du er fan av Coppolas filmografi og stil, vil jeg på det sterkeste anbefale at du sjekker filmen ut på kino. I tillegg, hvis du liker filmer som ‘liksom er en vibe’, er denne filmen totalt en ‘vibe’. Hva den viben er? Det vet jeg ikke. Er det å være ukomfortabel en ‘vibe’? Finn ut av det selv.
Filmen kommer på norske kinoer den 1.desember.
Skribent
