Torsteins Konfliktløsnings- mangomarengs

Så du har kommet i en konflikt. Sånt skjer, du er bare et menneske og det er vel også personen du har kommet i konflikt med. Det er som jeg pleier og si: Om livet er noe, er det en serie misforståelser. Kanskje du har innsett at du var urimelig, fått en forståelse for deres synspunkt, bestemt deg for å tilgi eller nå er klar for å snakke mer om det. Bra for deg. Det høres emosjonelt sunt ut at du har lyst til å løse et problem. Men hvordan skal du vise vedkommende at du er klar for å snakke om, og kanskje til og med løse konflikten? Jeg foreslår at du starter det hele med et brett av Torsteins konfliktløsningmangomarengs.

Dette trenger du:
– Fire eggehviter
– 250 gram sukker
– 2 dl mangosaft (en mango holder mer en nok og plenty til dette formålet)
– Elektrisk visp
– Evt. muffinsformer
– En åpen og ærlig holdning, og et ønske om forsoning og lærdom av egne feil


Start med å skille plommen fra hviten. I det du står der og lar plommene plaske fra det ene eggeskallet til det andre kan du tenke på hva dere skal snakke om. Du eller vedkommende sa kanskje mye sårende som ikke var relevant til det dere kranglet om. I denne separasjonsprosessen er det viktig at dere bare legger plommen igjen i eggeskallet, eller kjernen i problemet, slik at andre ting ikke står i veien for forsoning.

Begynn så å vispe eggehvitene. Etter en stund vil de bli til et stort, hvitt skum. Litt som da du eller vedkommende lot sinne, tvilen, avmakten eller sorgen skumme over så forsoning ble umulig. Nå angrer du på det hele og har lyst til at alt var usagt, men det glapp ut og sånt tas ikke lett tilbake. Tilgivelse er det du prøver å skape – om det enda ikke er for sent. Husk at det er normalt og sunt å gi uttrykk for følelsene sine, men vi kan også noen ganger ta lærdom av våre greske venner, de stoiske filosofene. Stoisisme lærer oss nemlig det at det er sunt å ha en robust skepsis til våre egne følelser. Man må alltid prøve å føle dem på avstand, med en stor dose fleksibilitet, og se med et rasjonelt utgangspunkt hvorvidt de var rettferdiggjort i konteksten de materialiserte seg i. I de fleste tilfeller blir man vel revet med, og nå står man her og lager marengs for å prøve å løse det.

Når hviten har skummet, kan du begynne å helle i sukkeret. Start med å gradvis helle i halvparten, pisk til den blir stivere og hell så gradvis inn resten. Jo mer sukker du rører inn i marengsen, desto stivere blir blandingen – den forandrer seg litt som følelseslivet ditt. Følelseslivet som pleide å være så viskøst, men som med alderen bare har blitt stivere og stivere. Rent generelt er det jo mer praktisk: det var veldig gøy å være del av de euforiske toppene man opplevde som ung. De gangene du var sammen med vennene dine og følte deg uovervinnelig, som når du drakk for første gang. Det var jo også grusomt dramatisk når ting gikk skeis, da verden fat fra hverandre, alle hatet deg og foreldrene dine var fascister. I ettertid er det vel mest lett skam som ligger i bakhodet når man tenker tilbake på de mest flytende periodene i sin ungdom, men glem for all del ikke leksene du lærte. Det er åpenbart for sent med tanke på at en av dere kanskje nettopp har oppført seg som en tenåring, men på et eller annet tidspunkt skal man vel stoppe å gjenta de samme feilene. Snart.      

Start så med pressing av mango. Tynn ut det du makter av mangosaft. Om du ikke har fått ut all aggresjonen under piskingen kan denne rare rødgrønne frukten virkelig få unngjelde. Når du har kokt ned mangosaften til den blir like viskøs som du er når du våkner opp i armene til noen du elsker, ca. litt mer enn halvparten av originalt volum, blander du den inn i resten av blandingen. Så pisker du livsskiten ut av den. Det er her de eventuelle muffinsformene kommer inn i bildet. Skal man få til konsistensen som kreves for at disse marengsene blir stekt skikkelig, må man virkelig ha sørget for å blande inn sukkeret godt, samt piske det i en mannsalder. Noen ganger går ikke ting helt etter planen, og hvis du begynner å bli sliten i armene er det helt greit å bare helle blandingen i muffinsformer. Det gikk kanskje ikke denne gangen, men det er menneskelig å feile. Det er ingen som forventer at du til enhver tid skal være perfekt og du må lære deg å se livets mange små skuffelser i et større perspektiv. Det som betyr noe er at du prøver å bli bedre og så lenge du prøver kan ingen si at du gjør noe feil.  

Etter at du har rettet opp den feilen er de klare til å stekes, dette gjøres på 150 grader midt i ovnen. Hvor lenge de skal stå der kan variere på størrelsen, om du endte opp med muffinsformer kan du vurdere å la dem stå halvannen til to timer, om du lagde morsomme små topper på størrelse med en femkroning kan det holde med litt over en time. Generelt kan jeg si at om de begynner å bli brune på kantene kan du ta ut en og undersøke konsistensen. Ideelt sett vil de forhåpentligvis være fine og stive utenpå, men deilige og seige helt inni. Her står du selv fritt til å velge en metafor, alle de jeg kom på ble for erotiske.  


I det du sitter foran ovnen og stirrer kontemplerende inn i det rare lille rommet vi forbereder mat i, kan du sette den komisk store kaffekoppen din mot munnen å tenke på den kommende forsoningen du forhåpentligvis skal gjennomgå. Du kan vurdere dine egne svakheter som ledet opp til øyeblikket, og om det ikke var din skyld kan du tenke på hvordan du skånsomt kan beskrive motpartens svakheter. Mest av alt burde du tenke på hvorfor du har lyst til å forsone deg. Tenker du lenge nok er jeg sikker på at du husker på hvorfor dere ble venner i utgangspunktet. Hvis du er som meg, gir vennene dine deg en ro, tilhørighet og forståelse du ikke finner hos andre. Sammen er vi mindre alene. La dette gå gjennom hodet ditt i det vennen din ringer på døren. 

Illustrasjon: Yiren Fang

Takk til Katia Chaton Østlie for emosjonell og bakerelatert veiledning. 

PS, hvis du har tid til overs kan du fortelle meg hvordan det smaker? Jeg blir svimmel av store mengder sukker, så jeg kan verken spise de eller løse de mellommenneskelige problemene i livet mitt.