Samfunn

Be good and be hated

Illustrasjon: Kari Borg Hommerstad

Som en konsekvens av det grunnleggende, menneskelige behovet for å bli likt, kan man ende opp med å bli selvoppofrende og i verste fall selvutslettende. Så når du tar dine mer eller mindre gjennomtenkte verdivalg, hvilket scenario er verst: å betrakte ditt eget selvbedrageriske, integritetsløse speilbilde, eller å møte motvilje og misnøye i andres blikk? Og hva så med godhetens rolle i slike dilemma, må den ofres på bifallets alter? Eller kan du på en og samme tid både utvise godhet og motta anerkjennelse – i skjønn forening – uten å gå på akkord med egne verdier? 

Livsgrunnlagets godhet 

Godhet kan kjennes som en bekymringsløs julikveld; godheten strømmer gjennom hjertet, kribler i magen. Som et forsvar mot kynisme, nonchalanse og forakt. Ja, godhet er såpass viktig at Charles Darwin mente at kjærlighet, medfølelse og omsorg tillater oss å overleve som en art. Derfor gir det også mening å lese at godhet og empati utgjør en del av rammeplanen for sosial kompetanse i norske barnehager. 

Det ovenstående beskriver godhet som en måte å opptre på i møte med andre mennesker, og kan gjerne oversettes med å være varm eller omgjengelig. Ifølge filosofen Immanuel Kant må godhet være bygd på respekt for andre mennesker som rasjonelle vesener uavhengig av hva du føler for dem. I boken On Tyranny: Twenty Lessons from the Twentieth Century trekker sågar historiker Timothy Snyder frem hverdagslig omgjengelighet i møte med andre mennesker, både fremmede og kjente, som en av beskyttelsesfaktorene mot politisk tyranni. Tygg på den.

Modig godhet

Oppfordringen om å være gode mot hverandre kan riktignok slå vrak på nødvendige diskusjoner og avskjære kritikk. Mennesker som fremsetter kritiske ytringer kan bli anklaget for å mobbe, slik som journalist og samfunnsdebattant Ingeborg Senneset i sin omtale av forretningen til prinsesse Märtha Louise. Senneset kritiserer prinsessens kommersielle samarbeid med en sjaman som setter seg over legestanden og kommer med farlige påstander, som at blodkreft handler om dårlig balanse i blodet. Dette illustrerer at godheten ikke er sukkerspinn og regnbuer; for å utvise godhet må man være i stand til å håndtere ubehageligheter og gå inn i konfrontasjoner. Av den grunn innebærer godhet ofte en stor porsjon mot. Godhetens verste fiende er frykten, sa professor Per Fugelli. 


For en tid tilbake ble jeg vist en YouTube-video i forbindelse med en samtale om all sjikanen politikere utsettes for. Be Hated, heter den. What does it take to be liked? You just have to be generally agreeable, and not have strong opinions about anything, sier youtuberen Derek Muller, to do good you got to be pissing some people off. For en people pleaser vil denne kjensgjerningen antagelig få det til å knyte seg i magen. Men mange mennesker som blir sett opp til på grunn av sin rettskaffenhet eller nestekjærlighet har nettopp pissed someone off. Noen blir til og med straffet, for eksempel varsleren Kari Breirem hvis historie skildres i tv-serien Heksejakt.

Den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene.

En folkefiende, Henrik Ibsen
Ikke spill en birolle

Som en følge av vårt iboende ønske om å bli likt kan vi ende opp som skygger av de menneskene vi egentlig ønsker å være. Hvem er du til slutt, når du alltid skal please, ikke være annet enn en birolle i andre sitt liv, et slags appendiks? I romanen Idioten av Fjodor Dostojevskij møter vi den jesuslignende skikkelsen Fyrst Mysjkin. Til å begynne med har fyrsten en nærmest fortryllende innvirkning på sine medmennesker. Han er så inderlig god, stiller opp og tar hensyn, lytter tålsomt og dømmer ingen. Men over tid siver det gjennom; fyrstens manglende evne til å prioritere det ene over det andre, den fortryllende fremtoningen glir over i frustrerende handlingslammelse. Psykolog Sondre Riisholm Liverød har analysert hovedpersonen og skriver følgende:

Han [Fyrst Mysjkin] forsøker å lytte til alle og tilfredsstille så mange som mulig, men hver gang han foretar seg noe, kommer det i konflikt med noe annet. Dessuten blir han etter hvert mislikt for sin godhet og endeløse toleranse fordi hans medmennesker kommer til å fremstå som annenrangs sammenlignet med Idioten. […] Hvert valg [han tar] er nødvendigvis et fravalg. 

Forfatter Gro Dahle beskriver en lignende problematikk i ei bildebok for barn som så treffende heter Snill. Hun maler et sårt bilde av et pliktoppfyllende barn som ikke blir sett

Lussi er så snill, så snill. Så snill at hun en dag blir borte. Og ikke bare litt borte, men helt bortebortebortevekk borte. Faktisk helt inn i veggene vekk. Lussi er så stille og snill og flink og ren og pen at ingen ser henne lenger. Ikke moren, ikke faren, ikke læreren og heller ikke de andre barna

Dahles skildring av Lussi vil kunne være gjenkjennelig for mennesker i alle livets faser, og  kan forstås som en oppfordring om å åpenbare deg for dine medmennesker og våge å ta din rettmessige plass. Hvis ikke kan du bli usynlig – selv om andre ikke mener å usynliggjøre deg. 

Når målet er å stadig imøtegå andres forventninger, fordekker du ditt egentlige jeg og legger bånd på den slagkraften som bor i deg. Mennesker trenger friksjon, kanter å hekte seg på. Overdreven medgjørlighet og bifall kan være uttrykk for at man ikke er engasjert eller ikke har aksjer i andre mennesker. Det kan føre til at man ikke spiller hverandre gode.

Professor og lege Stefan Einhorn, som har forfattet boka Kunsten å være snill, skiller mellom falsk og ekte snillhet. Falsk snillhet kan gjøre oss sårbare for å bli utnyttet og sette oss ute av stand til å hevde egne meninger og behov, slik fortellingene om Fyrst Myskjin og Lussi kan være eksempler på. Ekte snillhet beror derimot på klokskap og mot. Det er den ekte snillheten vi bør forsøke å etterstrebe. 

Snill er så kjedelig

I kronikken Å være snill beskriver Åste Dokka en annen dikotomi knyttet til det å være snill, eller kanskje det heller kan betegnes som en interessekonflikt. For samtidig som mange higer etter å please og være snill pike, kan det å først og fremst bli sett på som snill være lavstatus.

I min videregående skoles årbok ble hver elev tildelt noen setninger under portrettbildet. Min frykt var å få følgende tekst: «Åste er en snill og koselig jente!» For hvis det eneste som stod var at man var snill og koselig, betød det egentlig at man var ingenting. Å være snill hadde ingen verdi. Å være interessant og morsom var noe helt annet og mye bedre.

Det er ingen motsetning mellom det å være snill og samtidig oppfattes som interessant og morsom, men hva om man i sin streben etter å være et briljant menneske glemmer betydningen av godhet?

“Konkurransen om å være sterkest, størst, penest, flinkest og best (jeg mot meg og jeg mot deg) står i fare for å fortrenge den varmen vi er avhengige av å ha mellom oss, med tillit og snillhet som bindemiddel for fellesskap og verdige liv,” skriver Dina von Heimburg i kronikken Når snillhet blir negativt, eller noe du tar bort fra andre for å gi mer av til deg selv, er vi som samfunn på ville veier.

Jeg oppfatter det som at Dokka og Heimburg på hver sin måte setter ord på hvordan det å være snill har fått et ufortjent dårlig rykte. Når vi står sammen og samtidig ensomme i jakten etter makt og anerkjennelse, posisjon og prestisje, omgitt av vår egen og andres selvopptatte kroppsfiksering og endeløse popularitetsjag, vil jeg påstå at det å utvise godhet er klokt og sterkt heller enn naivt og svakt.

Oppfordring

Hvordan møte andre mennesker med respekt og samtidig sette grenser, ta til motmæle, slå sprekker i en og annen ignorant boble? Hvordan være snill, men ikke for snill? Det faller nok ingen manual ned fra himmelen på Sinaifjellet, eller noen andre steder for den saks skyld. Kanskje har du en helt annen oppfatning enn meg av hva det vil si å utvise godhet. Min oppfordring er å bevisstgjøre deg selv, sette av tid til å reflektere over hvem du ønsker å være. Og så sier jeg som Ivar Aasen; til lags aat alle kan ingen gjera, det er no gamalt og vil so vera.

Kilder 

  • Aftenposten, 13.05.2019, “Prinsesse Märtha Louise må selvfølgelig få være kjæreste med hvem hun vil. Problemet er et kommersielt samarbeid med en sjaman” 
  • Den postmoderne idioten, https://www.webpsykologen.no/artikler/den-postmoderne-idioten/, 2010
  • Innherred, 15.12.2018, “Når snillhet blir negativt, eller noe du tar bort fra andre for å gi mer av til deg selv, er vi som samfunn på ville veier”
  • NRK, 24.01.2016, “Dyrk hverdagsgodhet”
  • Vårt Land, 30.10.2017, “Å være snill”