Noveller

Gjesten som ikke dro

Illustrasjon: Julie Larsen

En sjelden solstråle skinte inn på det gamle tregulvet til Else. Hun ble stående å se på den i noen minutter med sitt vanlige late blikk. Det var bare en tynn stripe med sol på stuegulvet, likevel var det for mye og hun trakk for gardinene. Tiden begynte å renne fra henne. Hun var invitert på julebord sammen med medstudentene sine. De gikk alle kjønnsstudier på universitetet og hun likte deres selskap til tross for at de var veldig annerledes enn henne. Hvorfor hun hadde begynt der var en annen historie. En venninne fra klassen hadde overtalt henne til å få lov å sove over etter julebordet fordi hun hadde lang vei hjem. Det mest irriterende Else visste om – å ha overnattingsgjester – men hun måtte vel si ja.

Hun stirret fortsatt på det området på gulvet hvor solstrålen tidligere hadde skint. Hvordan skulle hun rekke å få vekk dette størknede to-dager-gamle blodet før hun måtte gå? Solstrålene hadde sikkert gjort det enda vanskeligere. Hun måtte klare seg med de redskapene hun hadde liggende i leiligheten og hadde allerede prøvd kaldt vann og en skuresvamp, men til ingen nytte. Hva med bakepulver og Zalo? «Har jeg ikke hørt noe om det før?» tenkte hun. Uansett: blodet måtte vekk før noen så det. Hva som hadde skjedd denne gangen var vanskelig å forklare seg bort fra. Liket av den ekle mannen som blodet tilhørte, trengte hun derimot ikke tenke så mye på enda. Hun hadde klart å velte han ned alle trappene til hennes private fryser i kjelleren uten å bli sett, og hvorfor skulle noen sjekke den med det første?


Hun hadde truffet ham på byen, selvfølgelig, en av de dagene hun følte for å gå alene og høre på utvasket 80-talls musikk på Zachen. Det var noe med folkemengden der som gjorde at hun følte seg ekstra bra, sikkert alle de eldre mennene som stirret på henne konstant. Han ene av dem som stirret var eldre enn henne, men i hvert fall yngre enn de andre, og til og med nesten kjekk. Han kom bort og dro klisjeen om å tilby henne en drink. Else ville aldri sagt nei til noe sånt til tross for at det automatisk gav han tillatelse til å sette seg ned med henne. De snakket overfladisk sammen en stund og hun hadde for lenge siden skjønt hvilken type han var – han som skulle ønske vi fortsatt levde på 50-tallet i USA. «Det får gå» tenkte hun og spurte om han ville være med hjem til henne. Han sa ja og smilte som en idiot.

Til Elses overraskelse ble han værende hos henne de neste dagene. Han sa han likte seg hos henne og at han ikke hadde jobb for tiden, derfor gikk det fint. Det var irriterende, men hun fikk seg ikke til å stritte imot. Fortsatt syntes hun at han var både dum og hadde et ekkelt syn på kvinner, noe som gjorde at hun gang på gang ville ligge med han. Hvorfor skjønte hun ikke, og skammen var stor – men den forsvant fort.  


Det var fredag – ukens beste dag. Flekken på stuegulvet var bare halvveis borte, men Else hadde konkludert med at hvis hun la gulvteppet over var det høyst usannsynlig at eventuelle gjester ville løfte på det. Dermed begynte hun å gjøre seg klar for kveldens julebord. Hun satt ved sminkebordet sitt og sippet på en gammel rødvin mens Kurt Nilsens julesanger spilte i bakgrunnen. Det var da hun plutselig begynte å tenke på hva hun faktisk burde gjøre med liket i kjelleren. «Hvor lenge kan et lik ligge i en fryser? Garantert til jeg er gammel og en eventuell forsvinningssak er foreldet, eller til jeg selv dør» tankene fløy rundt henne i takt med snøfnuggene som fløy i vinden utenfor vinduet hennes. Hun tok på den mørke leppestiften til slutt og avsluttet samtidig tankerekken sin med at ingen ville mistenke henne for å være en morder, hun som var så søt og vanlig. Mens hun tok på seg den nye svarte, lange kjolen sin tenkte hun til og med at hun hadde gjort folk en tjeneste med å fjerne en mannssjåvinist fra jordens overflate – «Dette er min gave til dere» tenkte hun, og tok på seg jakken og skoene.  


Både øynene og tankene kom tilbake etter et langt og groteskt sauestirr. Hun sto på kjøkkenet og kuttet opp grønnsaker til tacoen mens hun innimellom rørte i kjøttdeigen. Mannen hun hadde truffet på byen satt i sofaen hennes og diskuterte ut i luften mens hun latet som hun hørte etter. Han var der for fjerde dag på rad og hun var lei. Det var derfor hun plutselig hadde begynt å drømme seg vekk til hans brutale død. Mest bare for gøy, men jo mer hun tenkte på det, jo mer fristende ble det. Hun hørte noen ord fra ham i bakgrunnen, blant annet «jeg kan se for meg at du hadde vært en god kone for meg og mor for mine barn». Hver gang hun synes noen var dum som dette tenkte hun med stemmen til Liv Signe Navarsete – «du veit ikkje ka du pratar om».

Det var etter dette hun brått hadde bestemt seg. Egentlig var det ikke noen grunn for å la være, planen hun allerede hadde tenkt ut med fryseren var solid nok og hun skulle ikke få besøk før om to dager når det var julebord. Hun stoppet kuttingen av tomatene og snudde seg mot han mens hun tok kniven bak ryggen. «Vil du ha litt ryggmassasje før middagen? Du høres litt anspent ut, stakkars». Han sa ja med et glis som tydet på håp for hans egen fremtid, og hun satte seg ned bak ryggen hans i sofaen. Hun tok tak i luggen hans og dro hodet forsiktig bakover før hun sakte, men bestemt kuttet ham over strupen.