La deg bli dratt med på livstruende turer på aktive vulkaner, visuelle mesterverk og en brennende kjærlighet fremfor alt annet med dokumentaren Fire of Love!
To dedikerte liv hvis fryktløshet kostet dem livet. Det er ikke ofte du finner dokumentarer som gjør seg så spenningsfylte og poetiske, samtidig som de holder alvoret i historien. Fire of Love handler om ektepar og vulkanologer Katia og Maurice Krafft som ble berømte for deres lidenskap for aktive vulkaner. Dokumentarfilmen skildrer livet til forskerne fra da de møttes som studenter til de møtte sin skjebne flere år senere.
Filmen er satt sammen av opptak gjennomført av paret og deres venner ifra felt og intervjuer i medier. Limet i denne filmen er alle de spektakulære klippene er utført gjennom parets øyne som forskere. Selv om de filmet i felt var de nøysomme med å ta kunstneriske komposisjoner, og dokumentaren gjør en fantastisk jobb med å bevise at vitenskapelig datainnsamling også kan ha en kunstnerisk verdi.
Fire of Love hadde en fantastisk flyt som holdt deg nysgjerrig på hvert kommende øyeblikk. Kronologien føles fullstendig og du kjenner at du ble ordentlig kjent med alt du trenger å vite om vulkanologene. Vi begynner med å se en bit av det siste kjente klippet av paret før deres død, og deretter begynner et dypdykk i måtene deres motivasjoner endret seg gjennom hverandres forskjeller og flere vulkanske utbrudd. For det skulle vise seg at det ikke kun var deres vågale holdninger som styrte forskningen. Derfor var det veldig passende at filmen også skildrer livet til Katia og Maurice som individer med hver sine forskjeller.
Maurice ønsker heller å leve et kort og spenningsfylt liv enn et langt og monotont et. Det fører ham også til å ha en konstant trang til å vandre og finne på nye stunts til filming – så langt som at han på et intervju sa: “Hvis jeg kunne spise stein så hadde jeg vært på vulkanen for alltid”. Katia nærmer seg rollen som tenkeren. På er tidspunkt reflekterer skamfullt at de bruker ord som “kreative krefter” og “jordens hjerte” om vulkaner etter et fatalt vulkanutbrudd for en lokalbefolkning. Det er også hun som hjelper seeren med å reflektere videre rundt det å være en våghals, der hennes mest minneverdige sitat er “Jeg flørter med døden. Har jeg en fascinasjon med fare? kanskje.” Filmen skaper mange øyeblikk som på en bra måte skiller deres personligheter og motivasjoner, men sammen har de også uforglemmelige momenter. Sammen har de så bra humor, og det ble hørt høy latter i kinosalen.
Mektige bilder av magmatiske teksturer, risikofylte landskap og sterke lydbilder drar deg med inn i forskernes omgivelser. Og med en fortellerstemme med trollbindende ordvalg av ingen andre enn Miranda July blir historien utvidet som et kjærlighetsbrev til alt ild betyr som symbolikk i kjærlighet. Derimot må det falle en liten kritikk på fortellerens til tiders intense tonefall gjennom filmen som ikke falt i smak hos alle oss. Allikevel må dokumentaren få stor ros for elementene, for de skapte en identitet til filmen som man må lete langt i filmhistorien for å finne tilsvarende. Men det var ikke bare følelser av lidenskap og brennende farger i kinematografien ga oss et forbløffende inntrykk. Til slutt kjenner man at historien til Katia og Maurice ikke bare handler om om to dumdristige forskere, men om hvordan du som en fryktløs person kan bidra i samfunnet, så lenge du respekterer hvilke krefter du står imot.
Vi i Samviten sa oss enige i at dette er en lett fordøyelig kunstnerisk film som anbefales for alle til å se. Som anmelder anbefaler jeg alle som deg som liker dokumentarer om ekstreme personligheter denne filmen, sett spesielt på storskjerm!
Foto: Courtesy of Sundance Institute
Skribent
