Samviten

Jeg venter på Lise Rakner utenfor en av de mange gamle og ærverdige murbygningene på Nygårdshøyden. Er litt for tidlig ute, men ser plutselig at Rakner kommer smilende oppover bakken. Fotografen slutter seg til oss og Rakner geleider oss opp trappene til kontoret sitt, mens hun sier litt kryptisk at her i huset er det lettere å komme inn, enn ut. Før vi går inn på kontoret lener Rakner seg over gelenderet og peker ned på Stein Rokkans gamle skrivebord. Her er det historie i veggene. 

På Institutt for sammenliknende politikk er Rakner kjent som en professor med brennende interesse for fagfeltet sitt og et engasjement som smitter over på studentene. Lise Rakner er også en internasjonal menneskerettighets- og demokratiforkjemper, med forakt for maktmisbruk og urettferdighet. Jeg er her for å få vite hvem Lise Rakner er, hva det egentlig er som engasjerer den frittalende professoren, og hvilke tanker hun har om sentrale samfunnsspørsmål.

Bergensere på speed, glidelåskjøring og forkjærlighet for Sampol

Rakner er født og oppvokst i Fyllingsdalen, men har i senere år bodd i sentrum. Sett bort fra 5-6 år i utlandet, har hun aldri bodd noe annet sted enn i Bergen. På spørsmål om hva som er det beste og verste med bergensere, trekker hun frem den bergenske utadvendtheten. «Da jeg hadde et sabbatsår ved Berkeley, oppdaget jeg at californiere er som bergensere på speed! De prater med alle, også i butikken, og sånn er det jo her og. Så reiser du til Oslo og Bogstadveien og prøver å snakke med noen bak disken der – de tror du er smågal», forteller hun, og smiler. Selv om Rakner tydelig er glad i byen sin, finnes det også ting hun er litt mindre fornøyd med: «Det jeg liker dårligst er bergensk kjørestil, all kjip aggresjon kommer ut. Glidelåskjøring er ingenting for bergensere, de er så sykt aggressive. Det er flipsiden!»

Jeg er veldig nysgjerrig på hva det var som førte Rakner til Universitetet i Bergen, og ikke minst til Sampol. Da jeg spør henne, stusser hun ikke et øyeblikk. Det var Bernt Hagtvet som overbeviste henne om at UiB var det riktige universitetet, og Sampol det riktige fagfeltet.

«Han skulle holde en oppsummeringsforelesning en lørdag morgen. Natten før ble Olof Palme drept i Stockholm. Det var det første politiske attentatet i Norden. Alle hadde sittet oppe natten før og fulgt med. Så møtte vi opp klokken 9 lørdag morgen. Det var fullt hus. Hagtvet la til side manus og holdt en forelesning om sosialdemokratiets utvikling i Norden, helt sånn impromptu. Etterpå gikk vi på studentsenteret og diskuterte hele dagen. Da slo det meg – det er statsviter jeg skal bli».

Formidlingsglede, politisk engasjement og podkast

Siden forelesningen om Olof Palme den gangen, har Rakner selv blitt kjent som en av SV-fakultetets mest engasjerte forelesere. Hun beskriver relasjonen til studentene som kjempeviktig. «Poenget med en forelesning er at den skal inspirere, og det var det Bernt Hagtvet gjorde for meg. Min drøm er å være sånn for noen. Jeg vil inspirere studentene til å hente ut det beste i seg. Det er det som er rollen til en foreleser.»

Når hun ikke foreleser, hører hun gjerne på podkaster. Rakner beskriver Tusvik og Tønne som terapi, og relaterer seg spesielt til et utsagn i en episode hvor Tusvik sier følgende om å bli oppfattet som en sinna bitch: «Ja, sinnabitch, jeg skal bare si dere, jeg var kjempeblid da vi hadde rød-grønn regjering». «Haha, da kjente meg ganske godt igjen.» humrer Rakner. Det kommer tydelig frem at professorens engasjement ikke begrenser seg til studentene. «Jeg kan bli ekstremt forbannet på politikk.» sier hun, og forteller om et sinne og engasjement drevet av urettferdighet, folk som sparker nedover og politikk som bare gagner noen. Videre beskriver hun at hun av og til kan bli unyansert. «Slik som under skolestreikdebatten – jeg kunne sparket i TV-en. Det politiske etablissementets latterliggjøring av ungdommer og folks engasjement for noe så viktig. Jeg blir rasende» forteller hun.

Kontroversiell gjest, Europas farligste politiker og vyer om et nytt Vestland

Lise Rakners forskningsfelt tangerer blant annet demokrati, menneskerettigheter og globale spørsmål. Hun har klare meninger og en politisk overbevisning hun ikke er redd for å stadfeste, og deler av sin brede kunnskap og forskning også utenfor fakultetssammenheng. I år har Nordiske Mediedager, som Bergen hvert år er vertskap for, invitert tidligere sjefstrateg for Donald Trump, Steve Bannon. Jeg kunne tenke meg å høre hva Rakner synes om invitasjonen av denne svært kontroversielle personen. Rakner nøler ikke et sekund. «Det er hårreisende at de har invitert Steve Bannon som representerer en fryktpolitikk og en fordekt rasisme som er alt vi ikke trenger i dag. I gamle dager, før internett, ville det kanskje vært argument for å invitere en som vi ikke visste hva sto for.»

I Bannons verdensbilde er nasjonalstaten under press fra en global-liberal elite som arbeider for økt frihandel og migrasjon. Han hevder at det til syvende og sist er “folket”, den vanlige mann og kvinne, som betaler regningen. Hva tenker Rakner om dette?

 «Jeg tror at nasjonalisme og anti-globalisme er kjempeviktige skillelinjer. Spørsmålet er hvor de internasjonale sosialistene ble av, de som kjempet mot global ulikhet? Vi har fått en enorm vekst som følge av globalisering, men hvem har det gagnet? Løsningen er ikke å stenge grenser for flyktninger. Utfordringen er jo roboten, automatisering, og tappingen av det manuelle arbeidsliv. Problemet er jo at sånne som meg ikke har tapt på globalisering. Akademikere og studenter kan reise verden rundt, vi har språk, vi har muligheter. Kanskje ser vi ikke problemene med globalismen. Det er i det rommet der at sånne som Steve Bannon kommer frem. Men det er ikke han vi skal snakke med».

Når jeg spør Rakner om hvem hun anser som Europas “farligste” politiker i dag, trekker hun frem Polen som eksempel. «Regjeringen der er kjempeskummel, det foregår en systematisk nedbygging av rettsstaten.» Men det skumleste mener Rakner er politikere som ikke ser hvordan antidemokratiske krefter bygger seg opp. «[…] De som tier og de som ikke tar det på alvor, de som kjører stø kurs og tar inn i seg høyreekstreme krefter. […]Det er noe med den likegyldigheten som kanskje er det farligste». Rakners engasjement for et demokratisk Europa og hennes bekymring for en motsatt utvikling er tydelig. Men er hun like engasjert over den norske regionale utviklingen? 

Den norske regjering skal føde et nytt fylke, med termin i 2020. Hva skjer når bølger av hordalendinger og sogninger moses sammen til et nytt Vestland? Blir Vestland begynnelsen på en ny-vestlandsk selvfølelse?

«Spør du meg, så skulle det vært Hordaland og Rogaland. Det hadde vært en vy! Da hadde du fått et reelt kraftsentrum på Vestlandet, og en million mennesker i en enhet som kunne utfordret den enorme sentraliseringen i norsk politikk. Sogn og Fjordane og Hordaland har enormt forskjellige næringsstrukturer. Det er turisme vi i tilfelle kan utvikle noe på. For meg var det en ‘opportunity lost’, det at du ikke fikk et Vestland som virkelig monnet. Et Vestland uten Rogaland, hva er det for noe da?».

Da Rakner sendte guttene ut av forelesning og Giske-saken

Lise Rakner skapte debatt da hun i 2016 sendte alle Sampol-guttene ut fra forelesningssalen for deretter å stille jentene spørsmål om hvorfor de ikke tok ordet oftere under forelesningen. Rakner forklarer fenomenet delvis gjennom begrepet mikroaggresjon. Men, hva er det egentlig og hvor skiller det seg fra ren frekkhet, eller gode, gamle hersketeknikker?

«Begrepet hersketeknikk kan passe, men mikroaggresjon er handlinger som nesten er umerkelige og som du ikke helt kan gripe fatt i. Hvis du reiser deg opp og sier til meg “herregud, du er fullstendig idiot, du må bare holde kjeft”. Det er rett frem toxic aggression ikke sant? Se på klokken når noen snakker, heve øyenbryn, eller bevisst overse kvinner som tar ordet, sånne ting som du ikke kan ta folk på. Men du merker det, og det påvirker.[…] Man ser det overalt og det er viktig å bli bevisst på at disse mønstrene eksisterer».

Over til en snakkis i media som har pågått over lengre tid – Giske-saken. Denne utløste en større diskusjon med ansatser som “gamle gubber” og “middelaldrende hvite menn” som maktgruppe. Er det sånn at «minoriteter teller, men hvite gubber avgjør»?

«Jeg ser for meg at vi kan få en god generasjonsdebatt i Norge. Jeg mener det er helt rimelig å se mønstre, problemet er at det er klare mønstre som ikke nødvendigvis kan tallfestes. Å tvinge oss til å bare snakke individ, er en klassisk hersketeknikk som fratar oss en mulighet til å avkle makt. Makt og maktulikhet er viktige begreper i samfunnsutviklingen vår. Jeg møtte veldig mye motstand da jeg begynte å snakke om at jenter ikke deltar i undervisningen. Da var det mange av kollegaene mine som sa “det der har aldri jeg opplevd i mine forelesninger”. Klassisk mansplaining! Problemet er at alt som ikke kan tallfestes, kan avvises. Mennesker som kan se ulikhet selv om den ikke rammer en selv, betyr mye for meg. De vil jeg sitte på toget med!».

Nyttårstale, klimakrisen og heia Brann?

Mange reagerte på nyttårstalen til Erna Solberg der hun oppfordret nordmenn til få flere barn. Er det urimelig av statsministeren å be om dette? Rakner tenker seg om et øyeblikk. «Jeg synes saken er interessant, og det kommer nok forskning på dette. I Norge har antall fødsler sunket på veldig kort tid, og det i en periode der vi har økt foreldrekvoten, familietillegget, og nå har full barnehagedekning. Hva er det da som forklarer hvorfor nordmenn velger å ikke få barn? Er det økonomisk usikkerhet? Er det personlige grunner? Hva er det egentlig regjeringen sier når de oppfordrer til å føde flere barn, men samtidig sier nei til flere innvandrere. De vil ha barn med blå øyne, men ikke med brune, ikke sant?».

Rakner forklarer at hun tenker at mange unge som ikke får barn, har et klimaperspektiv på saken. Nå vil jeg gjerne høre med henne hvorvidt hun, som demokratiforsker, tenker at demokratiet kan løse klimakrisen? «Hvis demokrati er valg hvert fjerde eller femte år, med politikere som skal ta hensyn til alt de må gjøre for å bli gjenvalgt, så betyr det at demokrati ikke vil løse klimaproblemet. Klima er superkomplisert, fordi det ikke kan løses nasjonalt. Vi trenger en folkebevegelse».

Avslutningsvis kan jeg ikke unngå å spørre Rakner hva hun som statsviter anser som det største problemet i Norge i dag. Hun trekker frem økende ulikhet og oljeavhengighet som to punkter, men sliter med å velge mellom dem. «Det ene er at jeg er utrolig bekymret for en økende ulikhet i Norge, ikke minst generasjonsulikheten – hvem som skal arve og hvem som ikke skal arve. Det kommer til å endre samfunnet radikalt. […] Ellers er det en enorm utfordring for hele verden at vi er så oljeavhengige. Vi har skiftet navn fra Statoil til Equinor, men jeg tror ikke vi har gjort så veldig mye mer. De som jobber i Equinor får premie for å sykle til jobb, hallo?».

Møtet vårt går mot slutten, og en spennende time i akademikerens innerste er over. Det har vært intense 60 minutter med en professor man ikke blir lei av å lytte til fordi hun besitter kombinasjonen av å være klok, morsom og faglig sterk. Helt på tampen spør jeg professor Lise Rakner om det er noe hun gjerne skulle sagt før vi runder av samtalen. Hun ler mens hun svarer, «Jeg hadde trodd jeg skulle få flere sånne spørsmål som: Holder du med Brann? Så jeg var glad jeg slapp det!».

 

Foto: Ingrid Herud

Skribent