En sen sommerkveld i antikkens Hellas omlag 600 år før Kristus, sitter Pythagoras sammen med guttegjengen, de er alle iført hvite kjortler og vinen renner rød. Pythagoras snur seg til sin mest betrodde venn og hvisker i øret hans; «jorden er rund, tjommi». Nei vel, så var det kanskje ikke nøyaktig slik det foregikk. Allikevel har vi mennesker vært under antagelsen at jorden er formet som en kule i mer enn 2000 år. Mye skjer med tiden, gammel kunnskap erstattes med ny kunnskap og verdens konstante endring hinter kanskje til at noen ting er best å etterlate seg i fortiden. Noen mener at betraktningen av jordens utforming som en kule er blant «mytene» som tilhører historien. Det er de vi skal snakke om nå.
Innledningsvis er det vel hensiktsmessig å etablere et lite grunnlag for verdensbildet, sett gjennom de konspiratoriske øynene til en «flat earther». Den ledende teorien i det som populært kalles «flat earth society» hevder at jordens overflate er tilnærmet lik en CD-plate. Videre forklarer teorien at den arktiske sirkel er i sentrum av jordens overflate og Antarktis består av en 150 fots isvegg som voktes av NASA. Imidlertid visualiserer jeg et scenario med en rekke ny-rekrutterte NASA ansatte som samler seg i en sirkel og mumler; «I am the shield that guards the realms of men». Jaja, det nærmer seg i hvert fall ny sesong. Uansett har tilhengere av «flat earth theory» en viktig fellesnevner – de tror jo ikke på noen ting. Fornektelse av en rekke vitenskapelig beviste fenomener, teorier og dokumentasjon ser ut til å være grunnleggende krav for å ta del i konspirasjonsteoriens tilhengerskare. Følgelig tillater jeg meg selv å sette det litt på spissen her, kan det tenkes at disse menneskene er litt i overkant kritiske?
Å være kritisk er derimot ikke en dødssynd (bare en enveisbillett til helvete), nei det å være kritisk i 2019 er så og si normen. Kanskje det fungerer som et positivt tilskudd til samfunnet at vi har disse konspirasjonsteoretikerne, som får omverden til å stille seg mer kritiske til dagens informasjonskilder. Et hett tema i disse «fake news» tider. NRK publiserte nylig en artikkel angående et forslag om å innføre konspirasjonsteorier som del av pensum i skolen, med intensjon om å lære barn og unge å være kildekritiske. Vi lever jo tross alt i en tid der falsk informasjonsspredning har vist seg kapabel til å svekke legitimiteten til blant andre media og politikere. En skulle kanskje tro at veien derfra til en vrangforestilling av den fysiske verden var litt lengre, men konspirasjonsteorier har et ess i ermet, et attraksjonsmoment. Det er noe pirrende med alternative virkeligheter eller skeptisisme til det som til tider føles som et overordnet, manipulativt organ, også kjent som myndighetene. Mitt resonnement beveger seg i baner av den gyldne middelvei: Ikke vær den gale mannen på bybanen som sporadisk prøver å overtale sidemannen om at månelandingen aldri skjedde, men for guds skyld ikke tro på alt presten i det lokale bedehuset forteller deg heller.
Uansett digresjon er holdningen til myndigheter og ideen om at «har jeg ikke sett det – er det ikke sant» mildt sagt tilstedeværende i konspirasjonstraktene. Dette tankespranget er ekstremt aktuelt når vi snakker om argumentasjonen for teorien om at jorden er flat. Selv med minimal kunnskap om astrofysikk skal du ikke lete lenge før du finner gapende sorte hull i «flat earth» teorien. Jeg snakker fra personlig erfaring. «Hvis jorden går rundt solen i en hastighet på 107 200 km/t, ja da hadde vi jo flydd vegg-i-mellom!», et simpelt, men likevel så oppsiktsvekkende argument fra en «flat earther». Men kjære deg, når Trond Giske suser nedover gata i bilen sin og kaster stressballen opp og ned i lufta så flyr den da vel ikke tvers gjennom bakruta?
Instinktivt faller det meg inn å betrakte «flat earth theory» som en spyttklyse i ansiktet til Kopernikus og det heliosentriske verdensbildet, hvilket vi har basert et mangfold av forskning på siden 1500 tallet. Men jeg kan ikke si meg ferdig der. La oss ta litt ekstra tid til et dypt åndedrag og et øyeblikks refleksjon rundt en av hjørnesteinene i teorien: Vi er alle del av en massiv «round earth» konspirasjon i regi av den føderale etaten, NASA. Okei, la oss fordøye det med en liten kopp «ikke-faen te», og heller nyte twitterkorrespondansen mellom Astronaut Terry Virts og artisten B.o.B. Sistnevnte startet i 2017 en «go fund me» side for å sende en satellitt ut i verdensrommet, der formålet var å bevise at jorden er flat. I en twitter melding svarte Virts «I can save BoB a lot of money – the earth is round. I flew around it.»
«Flat earth theory» har utviklet seg til å bli en av de mest bedrøvelige irritasjonsmomentene i mitt 22 årige liv. Kanskje det sier mer om meg enn noe annet, men humbug teorier og ikke vitenskapelig tull-ball tenker jeg vi holder oss for gode for. I retrospekt er det trolig viktigere ting her i livet enn å motbevise «flat earthere» og konspirasjonsteorier, en potensiell årsak til at få forskere i det hele tatt har tatt seg tid til å kommentere teorien. Jeg kunne bevilget linjeplass tilsvarende jordens lengde på å diskutere hva som er det virkelig viktige her i livet, men med konsentrasjonsevnen til en febrilsk 10-åring ser jeg meg nødt til å pakke sammen sakene mine. Jeg har nemlig alt annet enn eksamensøving på agendaen.
Illustrasjon: Lone Aadnekvam
Are flat-earthers being serious?, https://www.livescience.com/24310-flat-earth-belief.html , 2017.
Nasa responded to rapper B.O.B’s flat earth plans, https://www.nationalgeographic.com.au/space/nasa-responded-to-rapper-bobs-flat-earth-plans.aspx, 2017.
Nrk, 30.01.2019 «Konspirasjonsteoriar på youtube:- Veldig mange ser på desse videoane».
Skribent
