I 1999 sa daværende nestleder i Statens Byggeskikksutvalg Nina Kielland dette, og rettet en pekefinger mot lokalpolitikere og kommuner. Hun mente at de statseide byggene lå som «grelle hyl i landskapet», og refererte til et arkitektonisk anarki i våre kjære kommuner. Kanskje Kielland var inne på noe der hun satte søkelyset mot det tilsynelatende uberørte landskapet, kalt offentlig sektor. Har kommunal estetikk uforstyrret og uanfektet fått vokse og utfolde seg fritt på offentlige biblioteker landet over? Dette er estetikken vi elsker å hate, og likevel omgir oss med på en daglig basis. Oppgjørets time er kommet.
Instagrambrukere som «kommunal_estetikk» eller «uib_aesthetics» har tatt på seg oppgaven å videreformidle de lenge okkulte skattene fra statlige arbeidsplasser og andre offentlige bygninger. Gjennom disse kontoene blir vi kjent med styggfine sjeselonger og halvhjertede budskaper hengende på alt fra dodører til kjøleskap. Kontoene florer av praktiske romløsninger, engangsservise og oppmuntrende ord om teambuilding og samarbeid.
“Estetikk” stammer fra det greske «aisthetikhós» og omfavner det vi kan sanse og fornemme. Ofte blir dette begrepet brukt i positiv sammenheng, og beskriver noe attraktivt og appellerende. “Kommune” derimot, blir av Civita betegnet som «en politisk og administrativt territorielt avgrenset enhet innenfor det offentlige styringsverket i staten», og førsteinntrykket står ikke nødvendigvis i stil med førstnevnte begrep. Kombinasjonen av disse to blir helt umiddelbart sett i kontekst med en fargepalett fra OL i 94, pent danderte snitter og sur kaffe. Det er gått sport i det å produsere oppmuntrende plakater eller oppfordringer om å bruke dobørsten om man har en «uheldig dag». De statlig finansierte arbeidsplassene er heller ikke fremmed for litt koordinert dans, interne vitser eller felles slagord som ropes på seminarer. Alt i håp om at kalenderen snart er i ferd med å tikke mot oval weekend og fellesferie.
Likevel, hva er det med kommunal estetikk som appellerer? Vi ser hensikten med funksjonalitet, inspirerende slagord, rom for gode samtaler, komfort og ikke minst at det åpner for trivsel for ansatte og besøkende. I det store og det hele kan det kanskje også virke nasjonalromantisk. Det mimres tilbake til de samme gardinene fra barneskolen, og en romantisert og trygg barndom. Kan det tenkes at den norske folkesjelen ligger i nettopp dette? At den er forankret i gjenkjennelige former og farger, og maner fram nostalgi?
Det kan oppfattes som oppfriskende å oppleve en etat uten hensikt å levere strøkent interiør. Offentlig sektor er verken pretensiøs eller prøver å briljere, den tilbyr heller funksjonalitet og tilgjengelighet. For er det slik at når du oppsøker statlig ansatte byråkrater så skal du frykte at en kaffeskvett på hjørnesofaer i velour vil få dype konsekvenser? Kommunen er arenaen der alle skal føle seg velkomne. Den er et fristed hvor møbler, servering og lokalene gjenspeiler dette. Plastplanter og kunstig lys i slitne møterom forteller deg at her blir ikke skattepengene dine brukt på lysestaker fra Georg Jensen, men bidrar forhåpentligvis heller til god arbeidseffektivitet og kreative resultat. Her bruker vi møbler til de faller sammen, samtidig som sosialdemokratiets ånd ønsker alle velkommen inn.
I ekkoet fra de famøse ordene til Nina Kielland hvor hun finner en korrelasjon mellom rikdom og stygghet, bør vi kanskje se på dette som et gode. Som en konstant kilde til mimring og ikke minst en påminnelse om at kommunens viktigste oppgave ikke alltid vil være å tilfredsstille interiørdesigneren i oss. Janteloven skriker til oss i møte med det praktiske og enkle. Norge er rett og slett formet av nøytralitet.
La oss derfor slå et slag for det kollektive, og skåle Mozell i kaffekopper med påskrevne motiverende utsagn, mens vi lener oss tilbake i våre middels funksjonelle og ikke så vakre møblement.
Illustrasjon: Thomas Kaikonen Pettersen
Skribent
