Illustrasjon: Kari Borg Hommerstad
Mandag 19 mars kl 15.05 tar jeg turen innom det forgjettede land og de evige jaktmarker. Stedet der memes og bilder av barnebarn er kommet for å dø. Det er den appen jeg sjekker sist, etter at samtalene på snapchat har dabbet av og instagram er à jour. Jeg har tømt mailinnboksen og besvart et krav på vipps om den middagen forrige uke. Etter å attpåtil ha oppdatert kalenderen min gjenstår det nå kun en ting. Prikken over i’en i prokastineringsrunden, og rosinen i pølsa for å få tilfredsstilt et blodtørstig vesen. Jeg tar turen innom facebookprofilen til en av mine nærmeste familiemedlemmer.
Øverst i feeden er det nok en gang delt en tegneserie der en rik mann i flosshatt tråkker ned triste arbeidere. Ved sedvane scroller jeg gjennom de 15 kommentarene fra andre bekjente med lange personlige anekdoter og samklang i at dette var førsteklasses innhold. Lik en flått suger jeg meg fast i tidslinjen til observasjonsobjektet. Jeg mates av hysterisk dårlig grafikk og visdomsord med latteremojis. Lettbeint humor deles over en lav sko. Regjeringen på segway, artikler fra lugubre nettsider om at elbiler forurenser mer enn du tror, og den forbanna kristenlobbyen som hjernevasker oss alle. Jeg sluker alt i en og samme jafs. Biter meg parasittaktig fast i byttet og slurper i meg blodet. Mitt store ego vokser lik bakdelen til flåtten. På denne måten kan jeg livnære mine interesser. Der flåtten metter en million egg, forøvrig ikke verdt et bildesøk på google, deler jeg mitt bytte med kjente og kjære. Sammen dyrker vi i den yngre garde den søte skadefryden, ved å se facebook brenne foran pc-skjermene. Denne overkritiske tilstanden har drevet frem et monster i meg som jeg har vansker for å temme. Den har fått smaken på hovmod.
Når bestemor sprer falske rykter
Boomers killed facebook sies det, oss unge imellom. Det er beskrivelsen av hvordan den eldre garde har inntatt facebook, plyndret den og stukket av med alle godene. De har formert seg og opptrer i hopetall i facebookfeeden. Det bugner av eksempler på det noen oppfatter som en direkte grotesk brukerfeil av vårt kjære internett. De misbruker funksjonen med stories på facebook, legger ut personlige meldinger på tidslinjen sin eller deler samme artikkel tre ganger på rad. Kritikken kommer dessverre ikke ubegrunnet. Godt voksne mennesker er generelt dårlige på personvern og kildekritikk. Statistikken er klinkende klar der den viser at en av fire over 60 år gjør ingen forsøk på å sjekke troverdigheten til en kilde før de deler. Tidligere var de eldre noen man betrodde seg til, de vise som satt på all kunnskapen. I denne tiden vokser vi fra foreldre og besteforeldre. Den teknologiske boomen skyter fart og har ironisk nok reist fra de originale boomerne.
Ungdommen er fra Venus og gamlingene er fra Mars
Dosent Emeritus Runar Bakken skriver om den gamle skammen. Kroppens forfall og manglende bevegelighet. En hjerne som ikke henger med er noe skamfullt sammenlignet med den unge gløden. Denne skammen beskriver han som en kroppslig angstfølelse som kommer når man plutselig blir tatt på senga av uvitenheten knyttet til egen handling. Bakken mener at skammen blir til en stille fortærende nedvurdering av selvet, og en skarp kontrast til den blomstrende ungdommeligheten. Jeg mener at vi ikke bare retter en streng pekefinger mot de eldres kroppslige nedbrytning, vi ler av de.
Det som en gang var den opplyste ungdoms domene er nå blitt våre forfedres søppelhaug.
Vi er vitne til en massemigrasjon av unge folk ut og eldre folk inn. Med så store teknologiske og kommunikative forskjeller idag føles veien lang mot gjenforening. Det kan se ut som ungdommen er fra Venus og gamlingene er fra Mars.
I denne kyniske verdenen kan en ikke unngå å spørre; har vi egentlig plass til de eldre? Teknologiens inntog og stupbratte utvikling har etterlatt 10% av befolkningen på perrongen. Hjelpeløst står de og vinker til oss, men kommunikasjon er vanskelig over lange avstander. Kanskje de bare bør sendes tilbake til Mars. Det er en intim handling, det å få se all agg og grums som den ellers så stille bestefar poster på sin tidslinje. Alt for tydelig har vi innsett at det er for sent å lære gamlingene nye triks. I krigsbytte tilbyr vi de Facebook, og beholder selv de andre plattformene. Det blodtørstige vesenet mitt blir temmet, om enn så lenge, frem til jeg finner noe nytt å sette tennene i.
Skribent
