Kikker man ut av vinduet sitt en tidlig, kald morgen kan man skimte en bukett av gatekjøkken, barer og biblioteker som maler sentrum med liv og farger. Dersom man bor midt i Bergen by, nyter man en luksus av å kunne traske uanstrengt fra den ene siden til den andre. Det er lett å la seg fange av sentrumssjarmen, men sjarm alene klarer ikke alltid motvirke ulempene. Bilbråk og asfalt moser det lille av planteliv vi allerede har, der syklister og gående viker for den evige larmen av tut og smell.
De høye byggene som reiser seg fra asfalten tilbyr heller ingen pause fra kaoset på bakken. De lune grønne lungene i Bergen befinner seg ikke lenger ute i gatene, men gjemt bak en dør. Store, grønne planter har blitt populære dekorasjoner for mange, og de florerer i flertallet av bopelene i byen. Det er ingen hemmelighet at vi i langt større grad i dag enn før har valgt å invitere naturen inn i hjemmene våre. Men er planter en trend på lik linje med vannflasker i metall, eller ligger det mer bak?
For å komme til bunns i dette mysteriet stakk jeg innom Planterommet.
På Nordnes’ famøse gågate ligger butikken som har spesialisert seg innenfor grønne planter. Jeg var interessert i å snakke med eieren av butikken, Lili Jane Lønning for å høre hennes tanker om dette fenomenet.
Når vi kom innom pakket hun ut fra helgens arbeid; en dekormesse i Grieghallen. Der hadde hun med seg plantene sine til utstilling. Idéen om planter som en del av møblementet har altså spredd seg til befolkningen (i det minste helt fra Nordnes til Nygårdsgaten.) For Til tross for sin deltakelse på dekormesse ser ikke Lili Jane nødvendigvis på planter som dekor.
Det finnes et spektrum, hvor de to ytterpunktene består av å enten se på planter som dekorasjoner eller se på planter som en hobby.
Hun sier at hun selv er litt mer på midten, hvor planter blir både en hobby og en dekorasjon. Innenfor interiørdesigns verden har det grønnes inntog oversvømt sosiale mediers nyhetsoppdateringer
En av dem som har markert seg som en planteguru i Norge er Anders Røyneberg. På 44kvm har han klart å få plass til 120 planter. Han har også skrevet boken «Plantelykken.» Den er utstilt i Planterommet, blant takkekort og eikehyller.
Det er nettopp fra sosiale medier, og internett at Lili Jane har lært det meste av sine plantekunnskaper. Hun har også en eldre plantebok med teknikker og tips hun benytter seg av. De fleste planter er nemlig ikke like lette å hanskes med som andre. Dette stopper dog ikke kundene, og Lili Jane sikter til at det er mange unge mennesker som dropper innom. Det er en salig blanding av både alder og kjønn. Selv har hun ikke en overflod av planter på grunn av mangel på naturlig lys i sin egen leilighet, men det finnes fortsatt måter man kan bukte med dette problemet. Lyslamper og maskiner som fukter kan gjøre vekstforholdene bedre. Disse tipsene har hun plukket opp fra andre planteinteresserte.
Interessen for planter blant nordmenn har økt i takt med fremveksten av Planterommet, og nettverket for planteinteresserte har bare blitt større!
Bare at Planterommet eksisterer er gjerne en god indikator på nettopp dette
Den mest naturtro urbane byen i Norge i dag er gjerne hovedstaden. Når byrådet la frem sin politiske plattform for Oslo var de omkranset i grønne planter. Denne jungelen som omfavner det nye byrådet blir på mange måter et symbol for inntoget av det grønne i nordmenns hverdag. Vi tar med oss det grønne inn i vår politikk og våre hjem, hvor flere og flere kjenner på skammen av å ikke være grønn nok. Det er nærmest overraskende hvordan det grønne har forplantet seg i vår felles allmennpsyke, hvor trær og stueplanter ikke bare har blitt til et politisk og ideologisk prosjekt som klarer å skape brakvalg i flere norske byer, men også som en dekadent utsmykning til våre rom og fellesarealer.
Til tross for friår på folkehøyskole tilbrakt på fjellet og søndagsturer til Fløyen finnes det et fravær av det grønne i vår egen travle hverdag. I det store bildet er det hverdagen som preger oss, og denne hverdagen blir fortsatt tilbrakt ventende på grønn mann ved Festplassen når bilene suser forbi, eller traskende på asfalt. Denne subkulturen av mennesker som har tatt opp plantedyrking som sin nisje har også etablert et klart internt hierarki mellom seg selv. Spennet mellom dem er stort, og går fra å gjenopplive tidligere antatt døde kvister, til å kunne drepe en kaktus på 24 timer. Kan fellestrekket mellom dem være at de dyrker en rural del av seg selv? Dette skillet mellom mark og asfalt vil vi måtte bære med oss videre. Den samme muligheten våre foreldre hadde til å eie en hageflekk og dyrke tulipaner, er en mulighet de fleste av oss gjerne vil gi slipp på for å kutte ned på reisetiden mellom jobb og hjem. Det vil alltid være fordeler og ulemper ved å bo i by, men et grønt hjem bærer preg av at vi mennesker alltid vil ha et savn som fører oss tilbake til naturen.
//Foto: Ingrid Herud
Skribent
