2 min lesetid

Når ble livet synonymt med mobiltelefon?

Illustrasjon: Julie Larsen

Det startet da jeg i søken etter et enklere liv bestemte meg for å ta turen opp på loftet og finne fram en gammel kjenning; en Nokia-mobil av typen 3710. Kort tid etter at iPhonen var lagt på hylla, ble jeg minnet på frykten for å være til bry for andre.

Et destruktivt forhold

Jeg hadde lenge irritert meg over smarttelefonens høye krav om oppmerksomhet. Den holdt aldri kjeft, og jeg merket at forholdet vårt etter hvert ble mindre bærekraftig. Det var derfor liten tvil da jeg skaffet meg nytt SIM-kort. Fyren i Teliabutikken lurte på om jeg hadde fått nok av livet, og jeg ble sikrere i mitt valg. Når ble livet synonymt med mobiltelefonen? Tiden var inne for å teste om det fantes en verden utenfor skjermens rammer. På utsiden av Telia-butikken sto jeg klar for å kjøpe bussbillett hjem, uten reiseapp og med billettautomat i siktet. 

Stor plass til liten å være 

Med sin klappfunksjon er telefonen kompakt og sitter som et skudd i neven. Med andre ord er det visuelt lite som tilsier at den skal gjøre mye ut av seg. Det har derimot vist seg å være en naiv tanke. 

Det som var ment som et stille steg vekk fra den digitale hverdagen, har blitt et logistikkhelvete uten sidestykke. Hendelser som vanligvis ville vært løst gjennom Bank-ID og Vipps, er erstattet med regnskapsføring og angst for å skylde folk penger. I situasjoner med behov for et googlesøk eller å finne reiseruter, står jeg der handlingslammet. Dette har jeg ikke funnet en løsning på, men kanskje finnes det et kart over Bergen med gatenavn og bussruter og busstider? I møte med familiens ønsker om oppdateringer, stiller jeg svakt på Facetime- og fotofronten. Da hjelper det lite at responstiden har blitt lengre. 

Jeg hadde tatt lite hensyn til at vi faktisk befant oss midt i en pandemi, der formaliteter som smittevernsregistrering og digital bordbestilling var den nye greien. Etter et par runder opp i baren for å bestille og samtidig unnskylde mine manglende skanne-muligheter, har venner tatt over rollen som forsørgere med forbehold om at de får tilsendt faktura innen kort tid. Alternativet er kontanter, men koronaskammen stanser meg. 

Fra avvenning til avhengig

Det er ikke overraskende at en nokia-mobil ikke passer inn i dagens digitale samfunn. Jeg hadde bare ikke tenkt stort over bryet en slik livsstilsendring ville påføre mine nærmeste. Det slo meg ikke engang tanken at det kom til å ha betydning for bartenderen eller øvrige mennesker i kafélokalet. Disse har ufrivillig måttet tilpasse seg fordi jeghar et ønske om å slippe smarttelefonens oppmerksomhetsjag. Valget som var ment å være personlig, har slik involvert samfunnet. Jeg har blitt mer avhengig av dem rundt meg, som mest av alt har vekket flauheten i meg. 

Kunsten å være til bry

På bordoverflaten hviler det som i de siste ukene har vist seg å være syndebukken i flere trivielle hverdagssituasjoner. Slik burde det ikke være. Å være mindre tilgjengelig har også sine positive sider, som mer tid og bedre digital helse. Det kan det være verdt å tenke på i en tid der den psykiske helsen til unge møter motgang. Jeg fortsetter prosjektet om å stå imot kravet om å alltid være pålogget, og får heller lære meg å være mer til bry.

Skribent

Forrige artikkel

Kulturanmelder meg til teneste

Neste artikkel

Pølser, politikk og bensinstasjoner