Samfunn

Håper vi har plass

Foto: Ingrid Bårdsdotter Eikevik / Mørkerommet

Første gang jeg så Titanic var det særlig én scene som gjorde inntrykk på meg. Idet skipet starter å ta inn vann beslutter mannskapet å uanmeldt stenge utgangene fra tredje klasse, hvor sovende passasjerer og arbeidere befinner seg, samtidig som vannet fosser inn. Det som satt en støkk i meg med scenen, er parallellen til barrierene som daglig bygges opp overfor flyktninger verden over.

I løpet av vår levetid vil vi stå overfor en ny storskala flyktningkrise. Det er ikke lenger spørsmål om det vil skje, men når. Har FNs flyktningkonvensjon plass til fremtidens klimaflyktninger, og har vi plass? FN anslår i en ny rapport at halvparten av verdens barn bor i land hvor de i fremtiden vil være i «ekstrem fare ovenfor klima og miljøtrusler», uansett hvor gode klimakutt vi som verdenssamfunn gjør de neste årene. Ifølge FN vil havnivået stige, noe som vil drive store folkemengder på flukt fra alt de kjenner og har kjært.

Innenfor klimaproblematikken blir et globalt klasseskille mellom nord og sør tegnet opp, både når det kommer til hvem som overforbruker, og paradoksalt nok; hvor klimaendringene først vil ramme. Jordens «overshoot day», den dagen i året vi har brukt opp ressursene vi maksimalt kan forbruke med hensyn til bærekraftighet, kommer tidligere år for år. For de aller fleste vestlige land kommer denne datoen allerede tidlig på våren. For et typisk industriland i Asia og Afrika kommer datoen i løpet av senhøsten. Overforbruk er en tydelig feilkurs når det er klart at et redusert forbruk må til for å minske klimagassutslippene. Norge, som forbruksnasjon og oljenasjon, driver verden nærmere et isfjell som vi per dags dato kun ser toppen av: Et irreversibelt klimatisk vippepunkt.

Feil kurs

Den fatale feilen som skulle drive Titanic til å synke ble ikke begått av arbeiderne i maskinrommet, men arbeiderne var likevel de første som måtte bøte med livet. Skipets kurs var ute av deres kontroll. På samme måte blir klodens kurs styrt av Vestens overforbruk.  Arbeidskraft i det globale sør utnyttes kraftig og strukturelt, til fordel for teknologiutvikling og overflod i det globale nord. Samtidig sitter arbeiderne i det globale sør paradoksalt nok igjen med det korteste strået. 99 av de 100 byene som i fremtiden vil rammes hardest av klimaendringene ligger i Asia. Oslo derimot, er en av byene som i minst grad vil rammes. Når vi i Vesten fortsetter med “normale” utslipp og et “normalt” forbruk, driver vi en klimautvikling som vil herje geografisk urettferdig.

Skjult prislapp

Norge har på mange måter trukket det lengste strået og står støtt i møte med klimakrisen. Det er samtidig klart at den norske veksten følger med en skjult moralsk prislapp. Om vi i fremtiden velger å se på klimakatastrofene som uheldige hendelser, eller om vi tar ansvar i skyldspørsmålet gjenstår å se. Dette vil i stor grad avgjøre om vi har rom for klimaflyktningene i livbåten som framtidige medborgere. 

Jeg håper vi har plass.