Samfunn

I et fremtidig arbeidsmarked må vi kreve «arbeid og brød»

Illustrasjon: Hogne Gran Elvestad

Den teknologiske revolusjonen vi er i fører til at arbeidsoppgaver effektiviseres og mange jobber vil forsvinne i årene fremover. Den norske velferdsstaten er bygget på arbeidslinjen som går ut på at så mange som mulig skal forsørge seg selv ved lønnet arbeid. Hva vil skje når ikke alle får jobb? Hvordan skal vi som samfunn møte dette bruddet på løftet i velferdsstaten?

Kommer Lisbet og Frode til å miste jobbene sine?

Som vi alle vet vil jobber som enten kan erstattes av roboter eller intrikate datasystemer etter hvert forsvinne. Dette vil være repetitive jobber i industrien eller jobber som følger enkle mønstre, som enkelte kontorjobber. Lars Hultmann, forfatter av rapporten “Vartannat jobb automatiseras inom 20 år” mener at det ikke vil oppstå masseoppsigelse. Overgangen vil være dynamisk ved at arbeidstakeren sier opp eller pensjonerer seg. Deretter vil arbeidsgiver vurdere om jobben kan overtas av en robot eller et intrikat datasystem, om så er, vil ikke en ny dyr lønnstaker ta jobben igjen.

«Verken Lisbet i fylkeskommunen eller Frode på Jernia trenger å være redd for å miste jobbene sine»

Likevel kan vi unge ha en liten klump i magen fordi vi kan stå i en situasjon hvor det ikke er nok jobber til alle. Hvis det blir tilfellet må vi se på alternative løsninger på dagens arbeidssituasjon, som for eksempel borgerlønn eller kortere arbeidsdager, slik at flere kan dele på de jobbene som er. Dette er løsninger som er dyre, samtidig som mindre arbeid fører til mindre penger i statskassen. Hvordan skal vi da finansiere (den nye og dyrere) velferdsstaten?

Hei Staten, jeg trenger “arbeid eller brød”

Jeg ser en løsning i hvordan vi gjorde det før. Historien til arbeidslinjen i Norge starter etter andre verdenskrig, hvor man måtte bygge opp landet etter flere år med krig. Norge gikk fra å være en relativt underutviklet og fattig stat, til å bli en industrialisert og rik velferdsstat. Einar Gerhardsen sin andre regjering fører en industrialiseringspolitik hvor målet er å skape arbeidsplasser, slik at flest mulig kan  jobbe og forsørge seg selv. Man kan si at det å ha en jobb var en rettighet – kunne du arbeide så hadde du krav på jobb. Staten måtte møte arbeiderklassekravet: «Arbeid eller brød». Altså enten arbeid eller sosialhjelp.

På 90-tallet gir Arbeiderpartiet arbeidslinjen et helt nytt innhold. Tanken om at arbeidsløshet skyldes manglende motivasjon hos individer vokser i regjeringen, men tidligere eksisterte tanken kun hos overklassen. For å bøte på denne latskapsmentaliteten følger en rekke sosiale kutt, og behovet for arbeid melder seg igjen. Innholdet i arbeidslinjen går fra at arbeid er en rett, til at det blir en plikt. 

Hvor skal pengene komme fra?

I dag må vi igjen revitalisere innholdet i arbeidslinjen. Der det før var en mentalitet om “arbeid  eller brød” trenger vi nå noe nytt: “Arbeid og brød”.  “Arbeid og brød” mener jeg bør innebære at man i større grad deler på jobbene som er, og bruker grunnlønn eller borgerlønn som et tiltak for å holde lønnsnivået slik det er i dag.

Hvordan skal dette være mulig? Jo, bedriftene vil gå med større overskudd fordi de kutter store deler av lønnsutgiftene sine. Dermed vil bedriftene få større marginer på produksjon av sine produkter og tjenester. I andre enden vil det gi større profitt, og da kan det å øke bedriftsskatten være en måte å finansiere velferdsstaten.

Jeg gleder meg til en fremtid med “arbeid og brød” til alle!

Kilder:
  • NRK – Halvparten av dagens jobber kan bli borte om 20 år
  • Samfunnsviteren – Nyte uten å yte?
  • Civita – Fra rettighet til privat ansvar