Vi bryr oss om miljøet som aldri før, og hele verden tjener på å finne bærekraftige alternativer. Slik kan vi nå klimamål, og i størst mulig grad begrense de menneskeskapte klimaendringene. I Norge har vi sett en enorm økning i kjøp av el-biler. Dette er bra fordi vi beveger oss bort fra fossilt brennstoff. Dessverre, finnes det også en bakside.
Et møte med verden
Rett etter jeg fullførte siste eksamenen min i vår, dro jeg på backpacking til Sør-Amerika. Jeg så frem til halvannen måned med nye opplevelser, kulturer og mennesker. Turen startet i Peru, før den tok meg videre til Bolivia, Chile og Argentina. Turisme er jo ofte preget av glansbilder, og jeg har fått sett fantastisk natur og unike landskap. Men Sør-Amerika er også preget av politikk, korrupsjon, og store forskjeller. Et av problemene jeg ble introdusert for på denne turen var utvinning av litium. Noen av landskapene som nå er foreviget på kamerarullen min står altså i fare for å ikke eksistere så mye lenger.
Få timer etter å ha krysset grensen fra Chile til Argentina ble bussen vår stoppet av en veisperring for tredje gang den dagen. Disse sperringene var protester, satt i gang av lokalbefolkningen for å vekke oppmerksomhet rundt hvordan de blir påvirket av et internasjonalt behov for litium. De kommuniserte tydelig at dette er et problem som hele verden må ta ansvar for, selv om ikke hele verden vil bli påvirket på samme måte som de blir.
Hvorfor er det så viktig?
Litium er jo kanskje mest kjent for å bli brukt i batterier til el-biler, og det brukes også til lagring av fornybar energi fra solcellepaneler og vindturbiner. Behovet har derfor økt mye de siste årene, og er en svært viktig ressurs for det grønne skiftet, da det per dags dato er det beste alternativet vi har til fossilt. Men utvinningen av litiumet i seg selv går også på bekostning av miljøet, og ikke minst på lokalbefolkningen. Utvinningen krever enorme mengder vann, noe det ikke er mye av i disse områdene. Lokalbefolkningen blir derfor tvunget til å flytte.
Store deler av befolkningen som befinner seg i dette «litium-triangelet» i Bolivia, Chile og Argentina er urbefolkning. Tilknytningen til geografiske områder blir derfor en viktig del av kulturens overlevelse. Det er umulig å sette seg inn i situasjonen uten å ende opp med en aldri så liten bismak. Er dette bare et nytt ansikt av kolonialismen?
Et politisk problem
Vi trenger litium, og vi er villig til å betale prisen. Hvem er vi? Og hva er prisen «vi» er villig til å betale? Her hjemme blir vi ikke særlig påvirket av verken klimaendringer eller klimatiltak. Likevel, er vi blant de som har størst utslipp og som presser på for et grønt skifte. De rikeste og mektigste landene i verden har valgt å ikke lytte til protestene, men heller la utvinningsprosessen gå sin gang. Det er tydeligvis altfor viktig for det internasjonale samfunnet til at empati og urfolksrettigheter kan tas i betraktning.
De som demonstrerer, blir ikke møtt på en god måte av myndighetene. De blir ikke hørt, og hvert fall ikke lyttet til. Da jeg var der hadde de satt opp telt i områdene rundt, noen spilte fotball og vi ble til og med servert hjemmelaget mat. De kunne fortelle at protestene har pågått lenge, og at de kommer til å holde på helt til de blir hørt av Argentinske myndigheter. Ikke alle protestene hadde vært så fredelige som denne heller. Det har vært flere sammenstøt mellom demonstranter og politi. En gutt i tenårene kunne fortelle at han hadde blitt skutt i øyet under en protest for ikke så altfor lenge siden. Likevel fortsetter han å møte opp.
Skribent
