Regjeringen Støre er i krise. På meningsmålingene til Opinion lander Arbeiderpartiet på 15,5 prosent i oppslutning. På samme tid har Erna og høyre 36,9 prosent, et historisk politisk tall i Norge. 36,9 var kravet daværende statsminister Torbjørn Jagland ga den norske befolkning ved stortingsvalget i 1997. Det gikk ikke etter planen og Jaglands regjering måtte gå av. I dag er dette en oppslutning Arbeiderpartiet bare kan drømme om. Om noen måneder er det kommune- og fylkestingsvalg. Det kan bli stygt.
Meningsmålingene er bedrøvelig tall for et Arbeiderpartiet. Historisk har de for vane å ligge over 30 prosent oppslutning. Fra 1945 til 2013, var Arbeiderpartiet under 30 prosent bare i 2001 valget, da Stoltenberg 1 måtte gå av. Helt siden 2017 og Trond Giskes MeToo skandale har de slitt med å nå gamle høyder. Siden dette har fragmenteringen på venstresiden, kombinert med kraftkrise, strømkrise og ikke minst krigen i Ukraina preget regjeringens arbeid og oppslutning. Og ikke minst reversering av regionreformen til forrige regjering.
Støre er ikke alene når det gjelder fall i oppslutningen. Sosialdemokratiske partier i Europa har det siste tiåret møtt motgang, spesielt i møte med høyrepopulistiske partier. Men det er et paradoks: mens de sosialdemokratiske styringspartiene i Danmark og Sverige i 2022 fikk rundt 30 prosent, sliter Arbeiderpartiet med under 20 prosent.
Stadig flere i partiet har pekt på regjeringssamarbeidet med Senterpartiet som en årsak til regjeringens oppsiktsvekkende upopularitet. Det er ikke til å stikke under en stol at Senterpartiet kom svært godt ut av Hurdalsplatformen. SV ble ikke med, og reverseringen av regionreformen vil koste vanvittig med skattepenger.
Reverseringen av kommunesammenslåinger frustrerer mange lokalpolitikere i Arbeiderpartiet. Mens mange her i landet sliter med å få endene til å møtes, skal altså skattepenger brukes på reverseringer. I Kristiansand vedtok kommunestyret å ikke holde en folkeavstemning, man skulle komme seg videre. Dette var også noe Støre godtok og man trodde saken var død. Da hadde man ikke regnet med kommunalminister Gjelsvik ut at han heller skal høre på en lokal Facebook gruppe i Søgne, i stedet for kommunestyret. En oppsiktsvekkende undergraving av lokaldemokratiet. Ordfører Jan Oddvar Skisland i Kristiansand vurderer å saksøke staten, og får bred støtte fra Arbeiderparti-ordførere i andre kommuner.
Kanskje det er her problemet ligger. Jonas Gahr Støre virker å være mer en diplomat enn politiker. Ville en maktpolitiker som Stoltenberg, gitt like mye til Senterpartiet?
Han har ikke den tradisjonelle AUF-bakgrunnen og han fikk partilederstillingen på sølvfat. Uten å ha vært gjennom maktkamper som Brundtland og Stoltenberg måtte kjempe, kanskje han ikke er den rå maktpolitikeren til å slåss gjennom mot et seiglivet Senterparti.
Spennende blir det, om Støre besitter egenskapen å gjenreise partiet, seg selv som politisk leder og en historisk upopulær regjering. Denne egenskapen er blant de mest inspirerende evner med de virkelig store politikerne i Norge. Gro Harlem Brundtland tapte sine tre første stortingsvalg, men kom tilbake gang etter gang. Kåre Willoch reiste seg etter valget i 1977 og tok regjeringsmakten i 1981 og Jens Stoltenberg gikk fra tidenes dårligste stortingsvalg for AP i 2001, og kom tilbake med en flertallsregjering i 2005.
Det er absolutt ikke umulig at Støre kan nå tilbake til gamle høyder, men det ser mørkt ut. Han vil nok ikke klare å mobilisere til kommunevalget i år, da er ambisjonen for stor. Men Stortingsvalget i 2025, blir nok det store klimakset i hans politiske karriere. Om det går hans vei, vil bare tiden vise.
Skribent
