Den 15. november 1954, ble den norske filmen Cecilia gitt ut på kino. Denne var, og er banebrytende. Filmen skildrer et lesbisk forhold i en tid der dette var tabu, og lesbiske forhold eksisterte ikke offesielt. For å få laget filmen dannet Solvejg Eriksen selskapet Artistfilm og skrev og regisserte filmen selv.
Da filmen kom ut ble den fort stemplet som en “problem” film. Da den ble utgitt var det den andre av sitt slag etter “Mädchen in Uniform”(Piker i Uniform). “Cecilia” var en av de første norske filmene som prøvde å beskrive homofili. Filmen handler om Cecilia som ikke orker å bo hjemme slik forholdene er. Hun får tilbud om å flytte inn sammen med sin eldre og mer verdensvante venninne Tore, og hun begynner å bruke bukser i stedet for skjørt. Når hun får kommentarer om dette, svarer Cecilia med “Pappa ville alltid ha en sønn, og det fikk han også, på en måte”. Filmen treffer flere av de klassiske tropene ved stereotypisk lesbisk film, som for eksempel: “ jeg hadde giftet meg, med deg hvis du var gutt”, og litt klassik sjalusi drama mellom kjæresten til Cecilia og Tore. Dette kommer fram i en scene der Tore ser ned fra et vindu, ned på typen til Cecilia, mens hun røyker som en skorstein.
Cecilia er en kompleks karakter som har mye i bagasjen. Hun har ikke akkurat funnet seg selv eller sitt sted i verden. Filmen handler ikke bare om homofili, noe regissøren selv var veldig klar på, og er definitivt mer kompleks enn dens samtids kritikere var enige i. Filmen tar opp andre temaer som barndomstraumer, ensomhet, relasjoner og kvinnekamp, og har nok flere selvbiografiske trekk.
Eriksen var datter av Alfred Eriksen, som var prest, grunnleggeren av avisen Nordlys, og var en viktig skikkelse i den tidlige stortingsgruppen til Arbeiderpartiet. Solvejg skrev flere bøker om sine foreldre, deriblant Brød i himmelen- Historien om Karlsøypresten og hans hustru. Et tidsbilde fra sosialismens første kampår og Det mannsdominerte samfunn (1976).
I dag er ikke filmen kommersielt tilgjengelig, og kan bare ses i sammenheng med spesielle arrangementer, typ Pride. Den er blitt glemt av den generelle befolkningen, og dette rare kapittelet i norsk filmhistorie, om en film som var så forut for sin tid at den aldri ble gitt ut, tok slutt.
Skribent
