Samviten

Tenk så mye av livet ditt som preges av musikk?

Dagen du kom til verden, feires med en sang. I magen ble du sunget til, i barnevognen ble du sunget for og i barnehagen sang du selv for første gang. Èn dag skal du kanskje giftes til en sang.

Dagen artistene bak disse sangene dør, føles det som om man har mistet en kjær. Og når man mister en kjær, tyr man gjerne til musikken som trøst. For demente er musikkminnet noe av det siste som sitter igjen – så når du blir gammel, er musikken gjerne det eneste du husker til slutt. Men når livet først spilles i revy, har ikke scenene alltid lydspor du aktivt har valgt ut selv.

Livets små og store hendelser vil farges av den ufrivillige musikken mer enn man er klar over. Det finnes musikk som uventet skulle komme til å prege en hel generasjon – sanger man som en del av denne kohorten ikke kunne unngå å få et eller annet forhold til. Med utgangspunkt i denne observasjonen, vil jeg kikke nærmere på noe jeg kan – sidelengs, i søvne og ikke minst, i fylla. Nemlig “Tore Tang”.

Lite visste medlemmene av Mods og sangforfatter Morten Abel om at noe han skriblet ned på gutterommet på åttitallet, senere skulle få betegnelsen “Stavangers egen nasjonalsang“. Men sangen om Vestlandets mest myteomspunne mann har vokst seg ut av fylket for lenge siden. Tidligere i 2018 ble “Tore Tang” kåret til “Tidenes norske allsang” i en konkurranse arrangert av Se og Hør, Dagbladet og “Allsang på Grensen”. Det er den mest usannsynlige kjærlighetshistorien noensinne – mellom det norske folk og en sang på en dialekt som Mia Gundersen med flere har jobbet iherdig for å anskaffe tittelen “Norges mest usexy”. Som min egen versjon av Ravis “Landeplage”, kan jeg ikke unngå å undres over hvorfor akkurat “Tore Tang” har blitt en av sangene som nekter å dø.

At “Tore Tang” startet som et lokalt fenomen er det ingen tvil om – for tidsvitnene ble Mods sine sanger signaturmusikk. Ikke vet jeg hva stavangerungdom på den tiden gjorde eller ikke gjorde. Men se for deg å sitte der, mildt bedugget på Solas fineste, kanskje Norges fineste strand, med armen rundt Solas fineste, kanskje Norges fineste gutt eller jente (alt ettersom). Så begynner den irriterende fyren som alltid skulle spille kassegitar å klampre og den irriterende fyren sin venn drar frem munnspillet, og det ljomer av “Tore Tang”. Det er ikke et øyeblikk du glemmer med det første. Foreldre viderefører musikkhøydepunktene fra sin ungdomstid til sine barn, og på denne måten blir noen sanger mer enn et stykke musikk – de blir arv. Til Stavanger Aftenblad innrømmer Morten Abel at hans forhold til Mods-sangene ikke er like nært i dag som på åttitallet. Han understreker at tekstene tilhører de unge: “Å høre sangene i dag er litt som å se seg selv i konfirmasjonsdressen. Det er ikke alltid like kult”. Kanskje det er akkurat dette som vekker foreldregenerasjonens kløende trang til å dra frem “Tore Tang” i tide og utide – å lufte konfirmasjonsdressen litt, tenke på en tid da man var ung.

For rogalendinger ble arvesølvet en sang om en byoriginal. Alle bygder og byer har hatt en lokal original som alle vet hvem er og det snakkes litt ekstra om, og “Tore Tang” er en slags sår hyllest til alle disse. Med all respekt til Morten Abel, er “Tore Tang” et stykke tekst som neppe blir analysert av litteraturvitenskapsstudenter med det første. Muligens er akkurat dette grunnen til at nettopp rogalendinger har omfavnet sangen: den enkle teksten gir en stakkar oljerik rogalending en ypperlig anledning til å vise at man evner å være noe folkelig. Men hvorfor har det blitt slik at en sang fra åttitallet om en gammal, noe stusselig mann, har spredd seg utover fylkesgrensene som en epidemi?

Svaret er kulturutveksling. I denne sammenheng definert som: avspilling av “Tore Tang” i en forsamling med en overvekt av ikke-rogalendinger tilstede. Få ting kan virke mer samlende for rogalendinger enn å møtes utenfor fylkesgrensene, sette på “Tore Tang”, for deretter å stå sammen i hatet eller gleden – alt etter publikummet. Og i senere år har fremfostringen av denne fellesskapsfølelsen vært viktigere enn noen gang. Rogalendinger har sett “blodet renne i gatene i Stavanger” og oljerikdommen minske i samme tempo som oljefondet under statsbudsjettforhandlingene til regjeringen Solberg. Om vi ikke lenger har oljeoverlegenheten til felles, ja i det minste har vi  “Tore Tang”. Det er rimelig å anta at folk fra andre steder i landet har lignende forhold til de andre nominerte sangene i allsangkonkurransen. Etter å ha vært påtvunget “E6” syv dager i strekk i min egen fadderuke, har jeg en viss fornemmelse om at dette stemmer.

Spørsmålet om hvorfor akkurat “Tore Tang” har blitt en suksesshistorie, står for mange like ubesvart som spørsmålet om opphavet til Tore Tang selv. Det er tenkelig at rogalendinger, beskjedne av sin sort, har innført sangen på så mange vors/nach at det har blitt en norm. I denne utvekslingen av rogalandskultur har nok håndballspiller Camilla Herrem vært en god ambassadør. Med hennes riksdekkende formidling av “Tore Tang” inn i alle tilgjengelige ørekanaler, skulle det kanskje godt gjøres at sangen ikke overlevde.

Min teori er at Vestlandets mest myteomspunne mann har vært delaktig i soundtracket til mange liv – som gjerne består av et sammensurium av frivillig og ufrivillig musikk. “Tore Tang” er en gammel mann som for noen assosieres med Skipperstuen, og tilsvarende brune hull i andre fylker. Foreldregenerasjonen, ja, hele byen kjenner han. “Tore Tang” er minner fra en svunnen ungdomstid, som er lettere å ta frem igjen enn konfirmasjonsdressen. For fadderbarn i faddergruppa til en rogalending, er “Tore Tang” gjerne noe ræl de ble terrorisert med gjennom fadderuken, som senere blir en sang assosiert med gode minner. “Tore Tang” gjør meg skamfull når den brautes av fulle femtiåringer langs barbeltet hjemme, men vekker hjemlengsel i meg når jeg er i Bergen. Om alt jeg kan huske er teksten på “Tore Tang” når jeg på gamlehjemmet lever av gammelt brød og vann, gjenstår å se. For Mods burde sangen være en eneste stor opplevelse. “Tore Tang” har blitt en arvet landeplage som antagelig skal leve mye lengre enn medlemmene i Mods til sammen, og sannsynligvis surre rundt i hodet ditt den neste uken.

 

ILLUSTRASJON: IDA WOLDSUND

Kilder
Stavanger Aftenblad, 14.11.2011, «Mods-musikken blir musikal.»

NRK, 31.01.2012, «Norges styggeste dialekt?»

Dagbladet, 08.08.2018, «Folket har talt: «Tore Tang» er tidenes norske allsang.»

Skribent