Kunst – et interesseløst ubehag?

Bilder flimrer foran skjermene våre. Flotte hus, fine middager og stramme mager. Vi fyller stadig oftere livene våre med det visuelle. Men hvor er kunsten blitt av? Vet vi fremdeles hva den er?

Tekst: Solveig Høegh-Krohn
Illustrasjon: Lone Aadnekvam

Allerede da Sokrates vandret Athens gater var kunsten noe abstrakt, mystisk og uforståelig, og noe som enhver filosof kunne bryne seg på. Likevel er de fleste av oss tilsynelatende enige om hva  ”ordentlig” kunst er og hvor man finner den. Den henger ofte i gallerier, offentlige korridorer og hjemme hos rike familier. Og vi provoseres stadig av den. Hvorfor skal malerier som ser ut til å være produsert en dag i barnehagen få lov til å spise opp flere millioner av statsbudsjettet hvert eneste år? Det er ikke uvanlig å høre andre si at de kan lage slik kunst bedre selv. Betyr dette at vi har begynt å misforstå kunsten, eller har kunsten alltid misforstått oss?

Kunst er bedrag

Sokrates mest kjente elev Platon mente at kunsten var løgn. At den var en etterlikning av virkeligheten og derfor aldri kunne være sann. Kunsten var bare skygger av det som var ekte og godt mente han.  

I dag omhandler ikke diskusjonen rundt kunst så mye om hvorvidt den er løgn eller sannhet, men hva meningen med den egentlig er. Mange vil nok åpenlyst innrømme at de ikke skjønner bæret av den, og da kanskje spesielt den moderne, abstrakte delen. NRK har imidlertid tatt på seg rollen som en god oppdrager og prøver å forklare oss hva kunst egentlig er i deres nye tv-serie. Serien som heter Thomas og den vanskelige kunsten handler om den 40 år gamle Thomas som drar ut på en reise hvor han skal lære seg å forstå hva kunst er. Han innrømmer selv at han ikke engang forstår forskjellen mellom et kunstverk og en pyntepute.

Kunst er estetikk

En annen filosof som er kjent for sine meninger om estetikk, er opplysningsmannen Immanuel Kant. Han hadde imidlertid en litt annerledes forståelse av kunsten enn hans antikke forgjenger. Han forstod kunsten som et desinteressert velbehag, altså en beundring overfor et unyttig objekt. Denne definisjonen kan være dekkende for en god del kunstverk opp i gjennom tidene. Samtidig  gir den gjenklang i en nokså vanlig oppfatning om at kunsten ikke tjener noe formål, men at den tiltaler og behager oss. For vi setter ofte likhetstegn mellom kunst og estetikk.

Kunst er fabrikkert

Ser vi derimot på kunst av nyere dato, spesielt de siste hundre årene, vil Kants definisjon definitivt komme til kort. Mye anerkjent kunst har vist seg å være direkte fæl og ubehagelig. Ikke nok med det, men mye moderne kunst har også tidligere tjent som bruksgjenstander. Allerede i 1917 fikk pariserne se et nokså uvanlig eksemplar av et kunstverk. På podiet stod Marcel Duchamps Fountaine, et urinal. Ikke et maleri, men et faktisk urinal med ekte årgangsurin. Kant hadde fått store vansker med sitt desinteresserte velbehag i denne sammenheng. Likevel anses Fountaine enda i dag for å være et stort og originalt verk. Duchamp var heller ikke den eneste som etter hvert tok for seg hverdagsobjektene i kunsten. Kongen av ready-made kunsten, Andy Warhol,  mest kjent for sine silketrykk av kjendiser som blant annet Marilyn Monroe, kalte også den banale hverdagen for kunst. I 1964 stilte han ut Brillo Soap Pads, et verk som ser ut som et tårn av vaskemiddelemballasje. Kanskje ikke så rart, da det også er en eksakt kopi av det samme vaskemiddelet som fantes i amerikanske supermarkeder på den tiden. Forskjellen var kun at Warhol hadde produsert disse selv i sitt eget atelier, som passende nok gikk under navnet The Factory.  

Til tross for at Kants definisjon virker merkelig i møte med den moderne kunsten, kan det se ut til at gode gamle Platon har et godt poeng her. Både Warhol og Duchamp kopierer virkeligheten med en millimeters presisjon, om de så ikke også bokstavelig tar og flytter virkeligheten inn i kunstgalleriet. Men er disse kunstverkene løgn, en feilaktig fremstilling av virkeligheten? For Platon mente også at kunstens etterlikning av virkeligheten gjorde den til det motsatte av det sanne og det gode. Den er mangelfull, med andre ord.

Kunsten er død

Kunst som medium har riktignok også noen begrensninger.  Akkurat slik et fotografi kun kan vise oss det som befinner seg i fokus, innenfor rammen, kan kunstobjekter kun vise oss en bit av virkeligheten. Men det betyr også at kunst har muligheten til å endre vår oppfatning av den virkeligheten vi lever i og forholder oss til. Selv om vi har sett både vaskemidler og urinaler tidligere, må vi ta stilling til disse hverdagslige tingene på en ny måte med en gang de befinner seg i et galleri. Noen mener imidlertid at disse kunstverkene utfordrer kunstinstitusjonen som autoritet, da de utstiller enkle objekter på denne måten og kaller det kunst. Institusjonen står dermed i fare for å undergrave seg selv, i det den åpenlyst innrømmer at det er den som setter grensen for når objekter blir kunst eller ikke. For hva annet er det som stopper urinaler og såper fra å være kunst, enn kunstinstitusjonen selv? I dag kan alt og ingenting se ut til å falle inn under den stadig ekspanderende definisjonen. Det er nok også dette som er frustrerende med kunsten. Den har en tendens til å utfordre den gjengse oppfatning, normer og vedtatte sannheter. Det kan virke som om kunsten er død nå som ”alt” kan være kunst. Men det er ikke sant.  

Kunst er prosess

Kunsten begynte ikke å eksistere i det vi dannet sofistikerte sivilisasjoner, byer og gallerier. Vi har faktisk eksempler på at kunstgjenstander har blitt skapt til og med før steinalderen. Likevel er det hovedsakelig det moderne mennesket som har bedrevet kunstaktivitet. Kunstforsker og antropolog Ellen Dissanayake har forsket på kunsten fra et evolusjonært og universelt perspektiv. Hun forteller at vi som mennesker ofte har sett etter iboende egenskaper ved kunstobjektene når vi skal forsøke å forstå dem. Sjeldent undersøker vi oss selv like grundig og analytisk i denne prosessen. Det Dissanayake argumenterer for, er at kunststatusen faktisk handler om menneskelig atferd, et slags ritual. Hun kaller det ”artification”. Den prosessen vi mennesker utøver når vi gjør noe til kunstobjekt definerer hun som ” making ordinary reality extraordinary”. Det som er fint med denne definisjonen er at den ikke er favoriserende overfor en viss tidsepoke, kultur, format eller medium. Den tillater også kunst som er flerdimensjonal og dynamisk, eller objekter som tradisjonelt sett ikke anses som kunst å kunne kategoriseres som det. Alt avhenger av de menneskene som forstår og deltar i det kunsten kommuniserer. Dissanayakes definisjon unngår også å blande estetikk og velbehag inn i hvorvidt noe kan anses som et kunstobjekt eller ikke.  

Så hvis vi enda er forvirret om hvorvidt de myke, behagelige pynteputene kan kalles kunst, handler det kanskje ikke så mye om at de er masseproduserte, mangler originalitet eller deres materialer. Kunsten finnes først og fremst i vår måte å tenke, kategorisere og definere den på. Derfor vil kunsten alltid virke mystisk, omdiskutert og uforståelig for den enkelte, det er ikke dens poeng å skulle bli forstått av alle alltid. Kunstobjekter utgir seg ikke for å være verken løgn eller sannhet, for de er like relative som den virkeligheten som de imiterer, diskuterer og provoserer.