Bildegenererende kunstig intelligens har utviklet en heftig diskusjon om verdien i kunst, og hvordan vi som mennesker verdsetter menneskelig kreativitet.
Alle kan prøve seg med bildegenerering på internett. Det er skikkelig gøy å leke rundt med de forskjellige intelligente generatorene. Med én ledetekst kan du lage et mesterverk av et bilde, og det så detaljerikt som du vil ha det. Men hvis jeg kan fremkalle Hardangerfjorden i stil av Claude Monet, kan ikke hvem som helst sette opp en hel utstilling uten å ha kunstnerisk bakgrunn?
Færøysk kunstmuseum hadde i oktober 2022 en utstilling om færøysk kultur og natur forestilt av internasjonale historiske kunstnere gjennom bruk av den kunstige intelligensen Midjourney. I åpningstalen fortalte museumsdirektøren at hensikten med utstillingen er å spørre hva som gjør et bilde til kunst. Til og med spør hun: “Ville vi synes at det var kunst, hvis vi ikke visste at det stod et stykke software bak verkene her?” I dag kjemper kunstmuseer for å opprettholde deres besøkstall ved å gjøre utstillingene mer interaktive, og kanskje mindre pretensiøse ved å stille ut noe som er fordøyelig for folket. Her fikk også publikum lov til å prøve seg med Midjourney. Færøysk kunstmuseum får stor respekt for en suksessrik utstilling, men den stiller oss også for en problemstilling: Hva skjer hvis vi ikke kan skille mellom kunst skapt av mennesket og kunst skapt av kunstig intelligens? Hvis alle kan skape enestående kunstverk så lett, hva er meningen med å ansette kunstnere og kunstneriske fagfolk?
I et intervju med instituttleder for kunstig intelligens, Marija Slavkovik, spurte jeg henne om kunstig intelligens juridisk burde ha eierskap til verkene de skaper. Hun svarte: “Does the toaster own the bread it toasts?” – så der ble jeg kanskje satt litt på plass. Jeg svevde høyt oppe i luften med fantasifulle spørsmål. Hvis kunstig intelligens utvikler en sentimental verdi, blir vi kanskje i fremtiden et hybridsamfunn bestående av mennesker og roboter. Teknologien gir jo fantastiske muligheter for enhver til å ta kunstneriske oppdrag. Da jeg lekte med programmet DALL-E, for eksempel, kjente jeg at kreativitet min utviklet seg for hver gang jeg spesifiserte min ledetekst. Slavkovik kommenterer at fremtiden for kunstig intelligens er under vår fulle kontroll. Jeg kan eie kunsten jeg skaper med kunstig intelligens, men betyr det at jeg er like flink som anerkjente kunstnere? Spørsmålet om hva vi tolker som kunst må diskuteres videre.
Selv om vi har digitale kameraer som gjør det enkelt å redigere frem “film-looken” har filmkamera gjort et comeback. Man kan ikke med sikkerhet vite om et bilde er tatt digitalt eller analogt med det blotte øye, og heller ikke skille menneskeskapte bilder fra bildegenererte. Til tross for comebacken er digitalkamera fortsatt et anerkjent verktøy. Jeg tror dette symboliserer at fremveksten av nye verktøy ikke må bety at andre kunstneriske ferdigheter blir foreldet. På Twitter kan du lese om flere kunstnere som ser på kunst av kunstig intelligens som en økonomisk trussel. Men bildegenererende kunstig intelligens må heller bli et anerkjent verktøy og ferdighet.
Jo mer jeg dykker ned i denne diskusjonen, innser jeg at dette handler om den allerede lange diskusjonen om hva kunst er og betyr. Jeg mener kunst eksisterer for alle oss som ser etter intensjon i en skapelse. Noe som betyr noe mer. Som vekker noe i oss. Og hvis kunst av kunstig intelligens gjør det, la oss bruke det som et verktøy. Gjør denne teknologien til ferdighet. Kanskje blir du den som setter opp en utstilling uten å ha kunstnerisk bakgrunn?
Skribent
