Politiker, rull ned gardinene!

Dette bidraget er skrevet av Line Hatleskog, vinneren av Samvitens kronikkonkurranse. Vi gratulerer!

Tekst: Line Hatleskog
Illustrasjon: Marianne Nydal

Når pressen legger frem statsministerens Pokémon Go-spilling som en viktig del av samfunnsdebatten er det noe riv ruskende galt. Plutselig er det ikke lengre like verdifullt å være en del av verdens mest avislesende land.

Det handler ikke lengre om å selge et budskap, men å selge en person. De som kommer seg opp og frem i politikken er de som stadig gir pressen drypp fra sine privatliv. Det florerer av «hjemme hos»- reportasjer hvor politikerne labber rundt barbeint og forteller om sine frossenpizzavaner og ferieplaner. Pressen behandler politikerne som kjendiser. Er virkelig detaljene fra privatlivet noe offentligheten har interesse av å vite om?

Skillet mellom det private og offentlige som en gang i historien var svært tydelig viskes nå mer og mer ut. Man kan på mange måter si at tidens massemedier i stor grad åpner for intimitet. Av den grunn blir personlige egenskaper noe vi snarere vektlegger fremfor å fokusere på den rasjonelle kritiske debatten. Massemediene har altså gjort politikken til et storslagent medie-show. Den massekonsumerende kulturen har ført til at vi har gått fra å være et resonnerende publikum til et konsumerende. Vi er altså ikke lengre debattanter, men tilskuere av offentligheten. Disse faktorene har ført til at offentligheten har blitt en arena formarkedsføring og salg i stedet for et forum for kritisk debatt. Resultatet blir da at politikerne inntar en rolle som en slags salgsagent for partiene sine. Mediene preges videre av eierskap og marked og mister dermed sin kritiske funksjon, noe som setter den demokratiske funksjonen i fare. Av den grunn ender medieinnholdet opp med å bli en vare hvor sensasjoner blir det viktigste innholdet.

Politikken handler stadig mer og mer om underholdning. Hvis vi skal gidde å følge med, må vi føle med samtidig. Man kan på mange måter si at politikerne ligner på deltakerne i Norske Talenter, de må komme med noe storslått og imponerende og ikke minst overbevise oss på det emosjonelle planet for å sanke inn stemmer. Dersom politikerne ikke stikker seg ut og bemerker seg i offentligheten forsvinner de bakerst i Stortingssalen og nederst på valglistene. Politikken står derfor i fare for å handle mer om person enn politikk, hvem man er spiller derfor større rolle enn hva man står for.

Følelsene og begeistringen som kommer snikende innpå oss er farlige, det har vi sett mange eksempler på tidligere i historien – se bare på Stalin og Hitler. Talekunsten er et virkemiddel politikerne ofte bruker som er tett knyttet til følelser. Problemet med følelsene er at de er umiddelbare og dermed lett manipulerbare. Når vi skal ta et ståsted og gjøre oss opp om politiske meninger krever det resonnementer, noe som tar tid og arbeid. Like før Erna Solberg gikk av med seieren som statsminister inviterte hun Dagbladet hjem til seg for å lage reportasje. Hun fikk skryt for å slippe pressen lengre innpå enn Jens Stoltenberg hadde gjort og det ble sagt at hun hadde en fin balanse mellom å være folkelig uten å virke for påtrengende og tilgjort. Erna mente selv at det var av velgernes interesse å se hvordan hun hadde det på hjemmebane. Man tar gjerne seg selv i å tenke at det er hyggelig å se bilder av Erna i sving på kjøkkenet, kanskje kjenner man seg til og med litt igjen. Det er hverdagslige scenarioer hvor strykebrett og rot stikker seg frem i stua, og det blir tydelig at hun er som alle oss andre.

Det som fort går oss hus forbi er det faktumet at Erna ved å ta oss med hjem er med på å viske ut skillet mellom det private og offentlige – hun gjør altså privatlivet til en politisk målestokk. Dette skillet har helt siden fremveksten av det moderne samfunnet vært en viktig faktor i offentligheten. Ved å ta bort dette skillet tar man også bort objektiviteten. I en politisk verden basert på rasjonelle avgjørelser er det nemlig viktig at det finnes masker å skjule seg bak. Politikerne er nettopp mennesker som alle oss andre, hadde Erna jobba på Kiwi hadde hun tvilsomt invitert oss med hjem. Den hun er på jobb er ikke den samme som den hun er hjemme, vi spiller alle ulike roller alt ettersom hvor vi befinner oss og hvem vi forholder oss til. Det å viske bort noe så elementært når man faktisk skal styre det ganske land, det er skummelt det!

Dessverre strekker det seg lengre enn «hjemme hos»- reportasjer – tro meg det blir faktisk verre! Ved et aldri så lite google-søk på Erna og Siv popper det nemlig opp artikler med overskrifter som: «Nå er statsministeren blitt pokémon-jeger» og «Du vil ikke tro hva Siv Jensen skal gjøre i sommer». Til og med Aftenposten mener at slike artikler er nyttige bidrag i samfunnsdebatten. Å vite at Siv Jensen kjenner lykkerusen når hun trekker opp den første makrellen virker ikke særlig relevant for den norske politikken i mine øyne – så hvorfor eksponeres vi stadig for slike artikler? Det kan tenkes at det er en måte å nå ut til alle på, til og med de som ikke bryr seg om politikk – se bare hvordan Trump nådde frem i Amerika. Plutselig har man stemt på noen på bakgrunn av personlige preferanser uten å egentlig ane hva de står for politisk.

Ganske sikkert er det at deltakelsen i programmer som MasterChef, Hjemme hos Kloppen og Fire stjerners middag fører til at vi får et helt annet bildet av politikerne som mennesker – jeg har selv tatt meg i å endre mening om noen jeg er uenig med på det politiske planet. En ting som er sikkert er at det er lettere å være uenig med noen dersom man misliker dem. Å tukle med grensen mellom det private og offentlige er med andre ord skumle greier. Pressen bør tenke seg ekstra godt om før de fremstiller politikerne som kjendiser og skriver om unyttige ting som Pokémon Go-spillingen deres og gjør dem til kjendiser. Tenk deg om en ekstra gang før du stemmer frem politikere – og for guds skyld ikke la følelsene trumfe fornuften!