I samtale med kvartlivskrisa #1

Det er søndag morgen og jeg har vært våken i en time. Himmelen er vinterblå der ute, jeg har en dag med planer foran meg og en dag med solskinn bak meg. Sengen min er dekket av blader, bilder og nettleseren min er full av faner med kilder til inspirasjon. Inspirasjon og angst. For jeg klikker meg videre gjennom linker og bilder av mennesker som er så mye mer enn det jeg føler at jeg er. Jeg stavrer og leter meg gjennom alle trådene i håp om å endelig (!) finne en nøkkel til fremtiden min. For det burde finnes et svar der ute utenfor meg selv? Jeg mener, hvis ikke o-store-Internett kan hjelpe meg, hvem kan? For som midtlivsstudent og kvartlivsmenneske er jeg absolutt i desperat behov av et svar på gåten som har jagd meg i snart tre år: Hvem er jeg, eller, hva kan jeg bli, og ikke minst:

Hvordan kan jeg lage det livet jeg ønsker meg

med mine iboende og tillærte ressurser som verktøy?

For å være helt ærlig virker det som om hele min sosiale omverden er skråsikker på hvordan man når voksenlivets Shangri-La. Instagrammen min flyter over av andre menneskers lykke, og når man da bruker store deler av dagen sin på å kikke på andres vellykkethet er det kanskje ikke så rart at man sitter igjen med en følelse av mindreverd? Snøballen raser nedover i Instagramdalen, den baller på seg med løgner og sannheter om hverandre. Den forteller i glansbilder om hvordan man skal leve, hvordan man skal oppføre seg og vedvare som et sosialt oppegående menneske. Og den lurer meg trill rundt. Instagram altså.

Selv om jeg følger disse trådene av inspirasjon i håp om å finne svar på livets store gåter, kan det faktisk hende jeg ror lenger og lenger unna meg selv?

For drøyt fem år siden var livet langt og lekent. Jeg følte frihet til ryggmargen og den største lykken var dagens første kopp med kaffe. Jeg snakket nylig med en kompis som jeg brukte mye tid med i begynnelsen av 20-årene. Vi var helt fri, vi planla reiser og ekskursjoner til nære og fjerne deler av verden. Idealet var en nomadisk tilværelse der selve poenget med livet var å møte nye mennesker og lære av dem. Vi ville se strender og ørken, øde øyer og fjell. Vi var umettelige på spenning og det eneste som gav mening var å tjene nok penger til å hamstre opp flybilletter. Verden var vår østers, vi hadde ubegrensede drømmer og det eneste logiske var at alt gikk an. Kompisen min og jeg snakket lenge om dette for noen uker siden, vi tenkte oss tilbake til en slags ungdomsutopi av en verden. Fordi det er ikke det samme lenger. Verden er så og si uforandret, men de siste årene har noe forandret seg i oss. Alt og ingenting er forandret, vi har rett og slett blitt eldre. Det er som om terskelen for å lære nye ting og begi seg ut på ukjente stier sakte men sikkert har vokst.

For min egen del har jeg kjent frykt for å dumme meg ut, frykt for å ikke virke gjennomført og kul, jeg vil ikke tryne. Kanskje har man opparbeidet seg en liten sum med flauser som gjør at alle nye ting, om det så er å lære seg å spille et nytt instrument eller å reise alene til et fremmed land, er 50% vanskeligere å gjennomføre enn det var da russetiden var over og livets vår bikket over i tidlig sommer? Man tråkker liksom gjennom de vanlige hverdagsritualene som om det var det eneste man har gjort i løpet av livet. I det hele tatt er det å danne hverdagsritualer litt av et arbeid. Og hvor man skal vet ingen. Eller jeg aner i alle fall ikke hvor jeg er på vei. Har man fremdeles tid til å begynne på noe nytt? Kan jeg ta en helomvending og gå i en annen studieretning enn jeg i utgangspunktet valgte? Er det lov å ombestemme seg og har jeg tid?

For tiden lar seg ikke binde som en annen hest, den leger aller sår og om hundre år er allting glemt. Det kan føles som man av og til har evigheter i lommen sin. Men, absurd som det kan høres ut for yngre lesere av denne teksten, så har man som regel akkurat den tiden det tar. Det er bare hvordan man bruker tiden som er vanskelig. Jeg er storkonsument, jeg elsker å bruke penger og tid. Jeg elsker nye ting, nye dager, nye årstider. Jeg blir lei ganske fort, har ikke så mye tålmodighet å rutte med. Jeg tenker svarene kommer for en dag så det føles uoppnåelig å skulle finne ut av det på egenhånd. Fasiten for livet mitt venter jeg fremdeles på og jeg begynner å bli temmelig lei. Så jeg bygger meg opp med inspirasjon fra resten av verden i håp om at det kan lette på børa. Jeg søker meg gjennom diverse Instagramprofiler for å se om den finnes, karrierens hellige gral: Glede, engasjement og penger. Og kanskje berømmelse. Man finner dessverre ikke svaret på verken Internett eller hos studieveileder. Skriv lister, snakk med mammaen eller pappaen din eller en annen ”voksen”. Alle har den eller skal få den: Kvartlivskrisa kommer til de fleste. Den sniker seg som en svart katt i natten og stjeler kanskje nattesøvnen din. Uansett er den der for å hjelpe oss, man må bare begynne med seg selv. Den blå himmelen utenfor forsvinner litt hvis ikke jeg dokumenterer den. Det er sol i Bergen! En kjapp kikk på mine egne bildebeskrivelser på Instagramprofilen min gjorde at jeg lo høyt for meg selv. Jeg er over gjennomsnittet opptatt av været. Som om været definerer hele livet mitt. Kanskje jeg burde bli metrolog?

 

Illustrasjon: Yiren Fang