Reisebrev, Samfunn

En joggetur i Bologna

Brev fra Italia

Det er lørdag kveld i Bologna. Normalt på denne tiden ville bologneserne kjempet om sitteplassene på de mange uteserveringene. Studentene ville samlet seg på piazzaene med medbrakte vinflasker, de mest frimodige klimprende på gitarer. Våren har kommet, og man hadde ikke lenger trengt ullgenseren under jakka for å nyte kvelden under svalgangene. Men for tredje lørdag på rad ligger piazzaene øde og uteserveringene er stengt.

Jeg snører på meg løpeskoene og nærmest sniker meg ut ytterdøren. Italia har innført det som i praksis er et portforbud. Turer utenfor hjemmet er kun tillatt om det tjener et eller annet livsnødvendig formål, som å gå på matbutikken eller apoteket. Det er presisert at trening utendørs bare er tillatt om det er helt nødvendig av helsemessige årsaker. Helt nødvendig av helsemessige årsaker? Njææ. Jeg kreperer nok ikke om jeg ikke får den løpeturen. Men å være innestengt uke etter uke kan umulig være helsebringende, verken mentalt eller fysisk.

Det er med en litt udefinert dårlig samvittighet jeg setter i gang under gatelyktene. Jeg har hele gaten for meg selv, jeg kan løpe midt i kjørebanen om jeg vil. Likevel er jeg litt engstelig. Alle skal jo holde seg hjemme. Er jeg en usolidarisk egoist, her jeg peser og harker ikledd helsvart løpeantrekk? Jeg svarer meg selv «neida, nå må du tenke rasjonelt. Du har lest nok korona-stoff de siste ukene til å vite hvilke forholdsregler som er nødvendige. Dessuten får de løpe hjemme i Norge. Og nå som jeg er alene i disse gatene er vel ikke Bologna så annerledes Bergen?»

Jeg finner meg en runde som jeg løper rundt og rundt. Eller egentlig bare en gate som jeg løper opp og ned. Ryktene går om at politiet gir ut bøter på tre tusen euro om de stopper deg utenfor hjemmet ditt uten gyldig grunn. I tillegg er jo kronen innmari svak om dagen. Men den lille runden min er mer enn nok, både pusten og beina sier tydelig ifra at det er en stund siden sist.


For meg har løping aldri vært som et dop. Folk snakker om runners high; når hjernen spyr ut endorfiner og slit blir til lykke. For en tid tilbake prøvde jeg å finne ut hva de mente, løpende lengre og lengre turer mens jeg oppmerksomt lette etter følelsen av denne ulogiske lettheten. Jeg må være ærlig å si at jeg aldri helt fant den. I stedet ble løpingen et deilig fristed for å tømme hodet. En kontinuerlig veksling mellom å forsvinne i egne drømmer og tanker og være ultra-bevisst på kroppens signaler og omgivelsene.

Denne lørdagskvelden fokuserer hjernen på omgivelsene. For hver nye runde legger jeg merke til en ny stue opplyst av tv-skjermen. På en balkong røyker en ung mann. Han bruker to runder på røyken, på den tredje har han forsvunnet inn foran tv-en igjen. De eneste andre jeg får øye på er et par hundeeiere på luftetur, i tillegg til noen maskerte sykkelbud med pappesker stablet på bagasjebrettene sine. Hunder må drite og folk må få pizza, korona eller ei.

Jo tyngre beina blir, jo mer setter jeg pris på den friske luften og forløsningen av energi. Runners high opplever jeg kanskje aldri, men etter tre uker innendørs minnes jeg igjen på hvorfor jeg gidder å løpe. Etter en times kvalitetstid på asfalten tikker en melding fra husverten inn: «are you alright??» Det var hun som fortalte meg at joggere blir bøtelagt. Før jeg lydløst låser meg inn i oppgangen igjen, i frykt for irettesettelser fra naboene, trekker jeg den siste kveldsluften og takker gata for samværet.

//foto: Yngvar Gotaas Bonde

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *