Sort humor og kritiske samfunnsforhold fra Sør-Korea
Parasitt tar oss med til en by i Sør-Korea og inn i kjellerleiligheten til en familie på fire som sliter med å få endene til å møtes. Dette er sort humor som spiller på kritiske samfunnsforhold og makabre scener. Filmen er regissert av Bong Joon-ho og foregår på koreansk, men er tekstet til engelsk. Parasitt er verket som dro inn gullpalme-prisen i årets filmfestival i Cannes. Det er derfor ikke rart at sal 2 i Magnus Barfots gate boblet av spenning der norske, internasjonale, gamle og unge fylte hele salen en søndag ettermiddag sent i september for å nyte et godt stykke filmkunst.
Hovedpersonen er sønnen Ki-Woo som bor sammen med familien i en kjellerleilighet i en storby i Sør-Korea. Vi blir kjent med mennesker på bunnen av næringskjeden i et kapitalistisk samfunn. En scene som skildrer denne situasjonen godt er der familien sitter på gulvet og bretter pizzaesker samtidig som rengjøringsarbeidere sprayer insektspray inn gjennom kjellervinduene for å få bukt med alle skadedyrene som sprer seg i byen. Hostende og harkende sitter denne familien i kjemikalier og bretter esker i håp om en bedre fremtid. Småjobber og lavterskel-svindel gir ikke nok inntekt til fø en hel familie, og sønnen Ki-Woo skjønner raskt at det er penger å hente da han får jobb som privat engelsklærer for datteren til en rik familie. Familien som ansetter han bor i et spesialdesignet hus og lever et liv i overflod, noe som blir presentert gjennom rikelig med drikke, mat, luksusbiler, sjåfører, lærere og en privat husvert. Ki-Woo finner etterhvert ut hvordan han kan få ansatt hele familien sin til å tjene denne overklassens mange behov.
Filmen starter med en lystig undertone og inkluderer flere humoristiske scener i den første halvdelen. Deretter avdekkes en hemmelighet i dette hjemmet som ikke kan avsløres her, men som legger til rette for et brått sceneskifte. Det var som om noen hadde dratt med seg høstkulda inn i salen da filmen plutselig tar en mørk vending. Kalde gys kryper oppover beina idet bildene bytter til stadig mer groteske voldsscener og de skarpe kontrastene man finner mellom den sør-koreanske overklassen og resten av samfunnet. Det er noe Quentin Tarantino-inspirert over bildene som vises, og man blir som seer sittende igjen med en vond smak i munnen over historien som fortelles. Parasitt er en film som tar seg godt ut på alle måter, både lydmessig med kraftig orgelmusikk under de dramatiske scenene og forsiktige toner som løfter de vakre bildene fra den noe ukjente koreanske verdenen.
Parasitt skildrer en brutal virkelighet hvor hovedpersonene desperat prøver å komme seg ut av fattigdom og inn i en mer givende tilværelse. Livet som nærmest kasteløs er nedbrytende, grufullt og viser et dystopisk samfunn. Dette blir gjenspeilet i en scene dagen etter et fryktelig tordenvær og en regnskyll som oversvømmer alle gatene hvor flere, blant annet våre hovedpersoner, må sove i gymsal fordi leiligheten er fylt med kloakk. Samtidig vitner vi den priviligerte moren på handletur hvor hun skryter av hvor rent luften og byen ble etter alt regnet som kom iløpet av natten. Bildet som tegnes av den ved første øyekast snille og hyggelige rike familien blir stadig mer oppripet og blass utover i filmen. Faren i huset kommenterer hvordan fattige på undergrunnen lukter på en spesiell måte, moren er for dopet til å ense omgivelsene og barna har ingen anelse om livet som utspiller seg på utsiden av husets vegger.
Rulleteksten danser over skjermen og vi har blitt gitt en gavepakke av en filmopplevelse. Mørk humor, samfunnssatire og god filmkunst i en salig blanding gjør at hele salen ler, sukker og må til tider gjemme ansiktene bak hendene. Regissør Bong Joon-ho har skapt en boble som varer lenge etter at salen er tømt og gjestene er gått hvert til sitt i dype tanker som vil vare ihvertfall ut denne kjølige søndagskvelden.
Foto: Hong Kyung-pyo
Skribent
